---

Ingress:

Vi skal til en verden rammet av en atomkatastrofe. Det er en dystopisk verden uten mye håp og i denne verden lever familien med mor Leonora, far Jacob og datteren Alice. En dag blir de invitert på en spesiell teaterforestilling. Det tenker Leonora er en supert opplegg i denne dystre verden for å få Alice til å tenke på noe annet enn sult og elendighet. De ankommer et hotell der de blir fortalt at de skal bli med på en teaterforestilling med en helt spesiell forestilling. Alt er en del av teateret og hele hotellet er scenen. Litt etter litt begynner familien å mistenke at det er noe rart på ferde i teateret. Det kan være vanskelig for dem å skille hva som eventuelt er galt og hva er en del av forestillingen…

Anmeldelse:

Dette er den første norske spillefilmen på Netflix. Filmen begynner med et maleri av et blodig dyrehode på et fat. I et hotell leker barn i de røde beteppede trappene mellom etasjene. Etter det går vi ut i byen der alt er atomskadet. Det er en ganske så dyster begynnelse. Det er lite lys og flere mørke bakgrunner. Det lyner og tordner og vi får referanser til Alice i eventyrland. Dette er meget grøsseraktig og det er en del herlig mystikk i filmen.

Regien er ganske bra utført i filmen av Jarand Herdal. Det er en trykket atmosfære i filmen som passer godt til å være en del av denne grøsseren. Føler filmen er bra skummel og har masser av det visuelle på plass. Dette ser ganske kult ut. Produksjonsdesignet er ganske vellykket utformet av Ondrej Lipensky og filmen ser skremmende nok utformet. De store linjene er i alle fall på plass og det røde teppet og mørket er på plass. Filmen er litt skummel grøsseratmosfæren er på plass. Det er også noe jumpsacres i filmen og annet skrekkmateriale. Dette blir både makabert og blodig. Det skal også nevenes at Harald Zwart (Karate Kid) og Espen Sandberg (Max Manus og Kon-Tiki) er executive produsenter. Fotoet er også noe som sitter. Det er fotografert av Jallo Faber.

Skuespillet utmerker seg. Det er et meget bra cast i filmen. I front treffer vi solide navn som Thorbjørn Harr (Vikings), Thomas Gullestad (Den 12. mann) og Gitte Witt (De Umulige). Witt spiller utrolig sårt og bra i filmen som en kjærlig mor som gjør alt for familien sin. Det samme kan sies om Thorbjørn Harr som er den glatte teaterdirektøren som serverer oss et stykke av en annen verden. I andre roller får vi Trine Wiggen som skuespiller og Helge Jordal spiller teatermann. Jordal er god på den teatralske fremtoning passer som hånd i hanske med denne filmen. Man finner ikke en bedre passet teatermann enn ham. Jeg drar også kjensel på Stig Frode Henriksen (Kill Buljo og Død snø) i en blodig rolle på teateret.

Manuset kunne dog vært smartere og mer gjennomført. Det er ikke så lett å skjønne helt hva som foregår i hotellet, annet enn at det er noe rart som foregår. Filmen har en solid forestilling helt til omtrent litt over midtveis. Da sitter det meste, men sluttdelen er ikke like skarp. Manuset er ikke supert, men mystikken i starten maskerer en god del. Liker konseptet, og dette holder masken langt på vei, men mot slutten går luften helt ut av ballongen og skrekkfilmsettingen forsvinner hen.

Konklusjon
Det er kult å få en grøsser satt til en postapokalyptisk verden. Dette er langt på vei ganske bra og mye sitter i denne skrekkfilmen. Regissør Jarand Herdal skal ha stor cred for det visuelle og skrekkfilmstemningen som er til å ta å føle på hele veien. Vi får virkelig en skremmende setting i filmen. Dette er både blodig, skremmende og spennende. Om slutten hadde vært mer gjennomført og noen smådetaljer hadde vært bedre, kunne dette vært en sikker vinner, men slutten trekker jeg litt for.

Dialogen er noe stiv, men den skal jo også tilhøre et teaterstykke, så det er nok kanskje noe av meningen også. Det er dog ikke veldig vanskelig å finne ut av hva som er galt og hvor dette bærer hen og har heller ikke et troverdig nok persongalleri, men det er jeg jo vant til i mange andre grøssere. Med andre ord er dette mye solid filmteknisk og filmfortellermessig, men med noe rusk i det som bygger opp rundt den seriøse settingen og problemer med å holde intensiteten oppe helt til slutten.