| Logo
Kino-anmeldelse av Dune: Part Two - Film (2024)
Film: Dune: Part Two (2024)
Aldersgrense: 12 år
Kategori: Eventyr Drama Action Sci-Fi
Land: USA
Regi: Denis Veilleneuve
Spilletid: 166 min
Datoer:
| 2024-02-28 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating: 5 av 6

Serie: Dune
| Dune 2 (2024) | Dune (2021) | Dune (2000) | Dune (1984)

Andre kritikkratinger fra media:
Dune 2
  Dagsavisen
  SciFiNow
  Mamasgeeky.com
  Moviemarker.co.uk
  Stavanger Aftenblad ( Aftenbladet.no )
  730.no
  Jump-cut.no
  Denofgeek.com
  FilmMagasinet
  Exclaim.ca
  MovieWeb
  Gamereactor.no
  Screenrant.com
  RogerEbert.com
  NRK P3 - Filmpolitiet
  Cinema ( Cine.no )
  Framtida.no
  Adressa ( Adressavisen )
  Ekko ( Filmmagasinet Ekko )
  Vielskerserier.dk
  Kinomagasinet ( KinoMagasinet )
  Filmkikk.no
  Filmz.dk
  Borsen.dk (Børsen)
  Jyllands-Posten
  Soundvenue.com
  Politiken ( Politiken (Danmark) )
  The Guardian
  Collider.com
  EmpireOnline.com ( Empire Magazine )
  Littlewhitelies.co.uk
  Financial Times ( Ft.com )
  Punch Drunk Critics
  Comicbook.com
  Austin Chronicle
  Starburstmagazine.com
  IGN.com
  Larsenonfilm.com
  VG ( Verdens Gang )
  Barnevakten.no
  BBC
  Gonewiththetwins.com
  Moovy.dk
  Berlingske Tidene ( Berlingske.dk )
Terningkast fra Attack of the Killer Kast
  KillerKastChris
  KillerKastKurt
Ratinger fra Filmkikk-Redaksjonen
  Pål
  Marius
  Øyvind
  Tore
  Oliver
Tips oss om manglende kritikk på filmen:
AnmeldelselinkKarakterSkala
| |



Anmeldelsen:

Et episk vakkert genremonster!

Publisert: [ 28. Februar 2024 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås

Ingress:

Unge Paul Atreides er den ventede og spådde nye frelseren, lederen som skal kjempe mot konspiratørene og fraksjonene som ødela hans familie. Men ikke alle er overbevist, enda, og han må sammen med Chani og stadig nye venner, overbevise flest mulig, for også å bli backet opp av flest mulig. På vei mot det som garantert vil bli en hard kamp om tronen, må han også velge mellom kjærligheten og en enorm skjebne. 

Anmeldelse:

Regissør Denis Villeneuve serverer oss her del to av den storslåtte Dune, basert på science fiction-klassikeren, skrevet av Frank Herbert i 1965. Vi fortsetter der vi slapp i førstefilmen, men denne gang er også enda flere stjerner med i rollebesetningen.

Det er forsåvidt ikke så mye nytt å si om det audiovisuelle og storslåtte her, annet enn at egentlig alt er enda større, vakrere og mer episk. En veldig spennende åpningssekvens minner oss på hva det står om i denne gigantiske historien, ikke så aldeles ulikt mye annet kjent innen sci-fi-verdenen. Historien og narrativet er med andre ord enkelt. Én utvalgt må kjempe seg fremover for å nå sin tiltenkte trone, og på veien møter han motstand i en rekke større eller mindre ravende maktkåte karakterer. 

Og, før jeg skal skamrose filmens beste sider, kan det bare her tilføyes at de to Dune-filmene også nettopp her blir litt kalde og stive. Den enkle historien og karakterene er og forblir dens svakhet, som det ofte blir i liknende genrefilmer.

Noen vil elske dem likevel, selvsagt, men for undertegnede klarer aldri filmen eller heltene våre å nå helt inn til hjerterota dessverre. Det hjelper heller ikke på helhetsfølelsen at historien er dynget i og sterkt preget av tematikk som minner oss om vår egen grelle verden. Her er det nemlig også religion, (over)tro og mørke konservative krefter som styrer det meste, noe som får oss til å assosiere også Dune med mindre sjarmerende deler av vår egen verden, som midtøsten og arabiske land og kulturer. 

Filmen er også, igjen, alt for lang. Spesielt merkes dette siden ting blir dratt veldig ut og repetert, som i utallige syner, forvarsler og profetier om hva som skal komme.

Når dette til slutt endelig kommer, er det forholdsvis ganske kjapt over. Dette blir en ubalanse som gjør at filmen virkelig føles for lang i midtpartiet. Underveis blir det også ganske slående at vi har sett mye av dette før.

Filmen minner nemlig veldig om en blanding av Mad Max-universet (det gule, ørkenlandskapet), Game of Thrones (kampen om tronen, makt, sinte, sure og bitre karakterer), Gladiator (den stekende varmen, hevnmotivet, og etter hvert en nettopp stor gladiator-scene), samt selvsagt Star Wars (slektskap, arv, stormannsgalskap og miljø) - sistnevnte alle popkulturelle sci-fi historiers far, og mor. 

Men altså… filmteknisk er Dune-filmene akkurat så storslåtte, voldsomme og brede i formatet som også den like store fortellingen krever. Det er her Villeneuves stil og kvaliteter som visuell regissør kommer til sin rett.

Bildene hans føles aldri som CGI-dynkede og falske tablåer. Man føler virkelig man er på en ørkenplanet, noe som virkelig hever dette universet, stemninger, karakterer og historien godt opp.

Og så må undertegnede få si at han denne gang virkelig la merke til lydbildet. Dette er så knakende godt, dypt, rystende deilig, at man underveis blir sittende å tenke over hvor viktig, solid og gjennomarbeidet nettopp lyden er, i en setting og univers hvor enorme mengder lyd faktisk ikke er reell lyd, men etterpålagt. Musikken til veteran Hans Zimmer er umiskjennelig brautende og bombastisk grov, men dæven så deilig og passende den er til dette universet!

Dune 2 leverer med andre ord så godt som man både hadde håpet, og trodd. For fans er det ikke uventet om dette går rett i fletta, noe det forsåvidt også sikkert gjør for mange andre også. Likevel merker man begrensningene her, at filmen ligger i et kaldt univers, hvor en fremmedhet og avstand mellom særlig karakterene og oss selv, preger opplevelsen. Følgende blir man ikke slått helt ned i ørkensanden av dette, men man lar seg bergta av en genre, tematikk og en regissør som ikke kan bli rost nok, innenfor sitt felt. 

(Foto/Copyright: Warner Bros.)

Filmkikk.no © Filmkikk 2024

Filmkikk på facebook

Filmkikk på Instagram

Vår personværnerklæring (GDPR)