---

Ingress:

Vi følger den tsjekkiske romfareren Jakub Procházka. Han er på et solooppdrag i rommet for å undersøke en mystisk stjernesky. Som motivasjon på reisen har han stadig kontakt med sin gravide kone Lenka, men avstandsforhold er ikke alltid enkelt, og særlig ikke da Lenka av sikkerhetshensyn holder det skjult at hun ønsker å forlate ham. Jakub skjønner dog at det er noe på ferde, men ensomheten hans i rommet skal snart ha sin ende. Han får nemlig besøk av et romvesen ved navn Hanus, som har gjemt seg i romskipet hans en tid. Vi følger Jakub og hans liv i rommet. Hanus blir en god samtalepartner for Jakub på den mørke og ensomme romferden som får han til å dykke mer ned i hva han egentlig har ‘rømt’ fra…

Anmeldelse:

Alt er basert på romanen, ‘Spaceman of Bohemia’, fra 2017 fra den tsjekkiske forfatteren Jaroslav Kalfař. Starten setter deg skikkelig i skikkelig sci-fi-godhumør. Filmen begynner vakkert med vakkert med en romfarer i Adam Sandlers skikkelse vasser i en elv med romdrakt akkompagnert av nydelig klassisk sang fra en kvinnerøst. Deretter klippes det over til en romstasjon der Adam Sandlers rollefigur befinner seg alene. Han får etterhvert kontakt med jorden der han forklarer om hva oppdraget går ut på. Han får spørsmål fra Anna i sjette klasse, som mener at han må være den ensligste mannen i verden, men det er ikke romfareren helt enig i.

Adam Sandler er aller mest forbundet med komedie, tøys og tull. Likevel er det nok de mer seriøse filmene som for min del er de som har satt størst engasjement i meg. Jeg skal dog innrømme at i tenårene satte jeg stor pris på Sandlers mange komedier og da særlig Bryllupssangeren som jeg så på kino. Men de filmene jeg har sett mest pris på den siste tiden er filmer som Uncut Gems, The Meyerowitz Stories og den første ‘seriøsfilmen’ til Adam Sandler, Punch-Drunk Love, som har fenget meg mest. Det gjorde at jeg faktisk gledet meg ganske mye til Spaceman, som igjen er en ny Sandlerproduksjon av det seriøse slaget.

Regien er ved den svenske regissøren Johan Renck, som før dette er mest kejnt for regi på den fantastiske miniserien om atomulykken i Chernobyl og samt regi på TV-serier som Breaking Bad, The Walking Dead og Netflixserien Bloodline fra 2015. Dette er Rencks spillefilmdebut og han leverer en speisell forestilling i så måte. Vi får en meget kunstnerisk film som gir deg mye visuelle og flotte fotoinntrykk. Alt er fotografert av den dyktige Jakob Ihre,m som blant annet har samarbeidet med Joachim Trier på Reprise, Oslo, 31. august og Thelma.Dette er en veldig stemningsscifi med kul stil og utforming. Liker kameraføringen som glider litt avgårde i scenene. Slik kameraføring klarer å roe oss litt ned og samtidig stadfeste den riktige ensomheten og stille flyten og bevegelsen i vektløsheten i romskipet i verdensrommet. Liker også noe av hvordan minnene blir fremstilt med strekking av bildet slik man ser for seg minner på film.

Filmen kan føles noe innadvendt og skildrer mye hvordan hovedpersonen har det under sitt oppdrag. Det er ikke mye plott i filmen og vi blir med på reisen inn i Jakubs sinn i stedet. Det meste blir skildret gjennom tilbakeblikk, observasjoner fra rommet og foto fra jorden. Dette minner vagt om filmer som Moon og 2001 en Romodysse, men uten sammenligning forøvrig med disse filmene annet enn noe stemning, stil og uttrykk. Fotoet fra verdensrommet er meget stilig utført og gir mye tilbake til filmen. For meg blir dette en stemningsfilm mer enn at den dykker ned i ensomhet og parforhold. Hovedpersonen ser ut til å ha flyktet fra parforholdet og ut i rommet. Du får også en god del reflekterende samtaler mellom hovedpersonen og det edderkopplignende romvesenet. Utseendet på dette romvesenet skal være i tråd med boken, men likevel så dette noe snålt ut i filmen, særlig med enkel dataskapt grafikk som ikke ser naturlig nok ut. Musikken av Max Richter er et sterkt stemningsbidrag i filmen og skaper en opplevelse av minmer og rommet i skjønn harmoni. Dette nærmest flyter avgårde på en avbalansert måte.

Konklusjon
Adam Sandler gjør en god rolle i filmen, men likevel er ikke dette langt i fra noen innertier i min bok. Filmen kan best beskrives som sci-fi-stemning på boks. Det vil si at innholdet som fortelles i filmen føles mer som den er der fordi det må være der, mer enn at det har noen skikkelig fylde eller underholdning. Det gjør jo at denne filmen blir svært alternativ og henvender seg mest til de som setter pris på artsy filmer med form og stil, mer enn driv og plott. For min del synes jeg mange slike filmer i dette segmentet kan være ganske kule, men dette kunne ha gitt meg kulere inntrykk. Jeg er med på notene, men synes at filmen føles litt traust i lengden. Likevel er ikke dette noen dårlig film og den er laget med mye god filmteknikk og vakkert fotoarbeid. Spesielt likte jeg fotoet mot slutten og enden på visen. Med andre ord er dette litt av en filmjoker som fascinerer og avstøter, alt ettersom hvem som ser den. Da kan man også skjønne de sprikende kritikkene på filmen. Selv ender jeg på terningkast 4. Det vil si en god film, men som kunne vært mer engasjerende i lengden.