( + )

Vi skal tilbake til 1820-tallet. Der lever jegeren Knut Formo i ett med naturen. Han lever av og med jakt i høyfjellet. Hans store mål er å felle den største villreinen. Han jager den store bukken, men sliter med å få inn skuddet og nedlegge bukken. Vi følger ham på en fem døgn lang jakt. Det hele begynner å gå på nervene laus for Knut som til stadighet bommer på bukken. Dette gjør noe med hodet hans og han blir stadig mer og mer utmattet av jakten. Det gjør at han blander fantasi og virkelighet og vi får se hvordan den unge jegeren er knyttet til den ville og vakre naturen…

Filmen starter med at vannet sildrer nedover fjellet. Det spilles morgenstemning av Grieg i starten, før det glir over i Deilig av jorden i kirkeklokkespill. I starten får vi se en tysktalende gruppe med turister som ser på en begravelse av en på 1970-tallet. Det fortelles plutselig om en unggutt som var stor til jeger og døde under jakta inni fjellet. Og deretter får vi se en annen gravstein til Knut Formo lyse mot oss. Han skal ha levd fra 1797 til 1820. Han snakker fra graven og forteller at han ligger der og i denne dalen levde han for 150 år siden. Deretter går vi tilbake i tid der naturen preger landskapet heller enn det moderne samfunnet.

Erik Løchen er en av mine norske favorittregissører og en av grunnene til at jeg faktisk gledet meg til å se denne filmen. Han har laget strålende og innovative filmer som Jakten og Motforestilling. De nevnte er filmer som leker med filmmediet, form og uttrykk. Det får oss filmfans til å juble over at filmen har masse 'snacksy' presentasjonsteknikker. Løchen var også egentlig regissør for ‘Knut Formos siste jakt’ og har også skrevet manuset til filmen, men grunnet sykdom ble regien fullført av Jan Erik Düring, som ikke er en smågutt han heller i norsk målestokk, med folkesuksessen Bør Børson Jr., med Rolv Wesenlund i hovedrollen. Det er heller ingen tilfeldighet at nettopp Jan Erik Düring ble valgt til å være stedfortreder for Erik Løchen, siden Düring har vært involvert i både Jakten og Motforestilling som henholdsvis Dekoransvarlig og produsent.

Tittelen på filmen kan være Knut fra Husebø og samt Formo fra en motstandsgruppe Løchen var en del av under krigens siste fase under andre verdenskrig i Norge. Hovedrollefiguren, Knut Formo, er litt av en kar. Han er ung og viril og prøver seg på jentene, men gjør det ikke på en trygg og god måte. Han kaster seg over jenter og drar dem inn i høyet på låven. Han prøver seg på dem, selv om de ikke vil. I starten får vi en scene der han prøver å nedlegge en jente og tar henne i skrittet i det hun skriker nei. Etter dagens standard er dette en ganske kontroversiell scene, som sier mer om tiden dette skal ta plass under på 1800-tallet, der mannen hadde mer makt og det var mer av den sterkeste rett. Scenen hentyder sikkert også på at Knut var litt av en jeger på mer enn bare dyr.

Som i Jakten og Motforestilling er det mange kule foto og presentasjonsteknikker. Det er også mye rar stemmelegging i filmen, der troll og naturen snakker til Knut i fjellet. I noen scener blir det litt for mye av det gode og filmen føles litt smålatterlig, men fotoet er svært vakkert utført og dette er bra kunstnerisk utført. Jeg elsker at vi dykker tilbake i tid. Naturen er en viktig del av filmen og føles som et mektig bakteppe for filmen. Naturens lyder er på plass. Vi hører fuglene, bekkene, vinden med mer.

Skuespillet er ganske greit i filmen, selv om noen dialekter ikke er 100 prosent troverdig utført. Knut Husebø spiller hovedrollen som Knut Formo. Husebø er nok mest kjent for å ha vært med i en rekke av Wam og Vennerøds filmer med Adjø solidaritet og Bryllupsfesten som de mest kjente. For min del liker jeg Husebø i denne rollen, selv om han føles som en skikkelig ‘loner’ i filmen. Her får han vist hva han er god for. I andre roller treffer vi kjente andre navn som Anne Marie Ottersen, Ola Isene, Espen Skjønberg og Katja Medbøe.

Konklusjon
For min del elsket jeg denne filmen, men mest i starten. Den har en meget leken begynnelse og utover i filmen mister dette noe mer grep og magi, men den skiller seg godt ut i mengden og føles kul å se. Dette er ikke like genialt som Jakten og også ned litt fra Motforestilling. Stemningen spiller på lag med filmen og naturen. Du føler deg nesten som ute i naturen selv. Filmen er noe rolig og avbalansert, som i harmoni med naturen. Det er mye hallusinasjoner for jegeren som treger ned det hele, og får oss til å miste handlingsrytmen i den ellers simple ytre historien, som ligger som premiss for hele filmen. Med andre ord gjør filmskaperne mye riktig. Derfor ligger jeg meg på en solid firer på terningen. Med andre ord er dette absolutt noe å trakte etter om man enten liker kunstfilm eller film som skiller seg ut. For min del var dette en gledelig overraskelse av en film å se og en litt glemt norsk film som bare venter på at du skal oppdage.

[ Filmen kan sees med abonement på filmarkivet.no ]