---

Ingress:

Mats Steen ble bare 25 år gammel og døde av en sjelden muskelsykdom. Underveis i livet hans, og særlig på slutten, var foreldrenes største bekymring at sønnen aldri ville kunne få oppleve kjærlighet, det å bli elsket og likt. Deres bekymringer ble dog gjort til skamme da Mats deltakelse i et verdensomspennende gamer- og online-miljø, skulle vise det motsatte. 

Anmeldelse:

Regissør Benjamin Ree er tilbake med nok en knallsterk dokumentar, denne gang om en gutt som, tross sine begrensede muligheter i livet, likevel fant både kjærlighet og glede. På sin vei delte han også sin egen kjærlighet, både til den virkelige, og den digitale omverdenen.  

Ree står fra før av bak dokumentaren om Magnus Carlsen (Magnus, 2016) og fabelaktige Kunstneren og tyven, begge mangeganger prisvinnende dokumentarer. Så er også Ibelin, blant annet på Sundance, Tromsø og i Gøteborg. 

I Ibelin møter vi først på Mats og hans familie igjennom mange private filmopptak, fra hans fødsel i 1989, og videre fremover i barndom og oppvekst. Sykdommen gjør ham gradvis dårligere til beins, pilen peker dessverre bare nedover, og han ender opp i rullestol som ungdom.

Under ungdomsårene blir Mats mer og mer oppslukt av dataspilling, en aktivitet og verden hvor han igjennom World of Warcraft kan være en helt annen, bli en annen, og få et eskapistisk pusterom fra sin vanskelige hverdag. Igjennom spillingen får han stadig nye venner, og knytter bånd til dem som foreldre og familie parallelt ikke vet om, eller aner omfanget av.

Det er altså først etter hans død at det går opp for de pårørende hvor godt likt Mats var online, og hvilke spor han har satt. Her møter vi blant annet på noen av dem Mats spilte med, men uten at han selv lenge orket å vise dem hvem han egentlig var.

Regissør Ree går så etter hvert over i å bruke animasjon til å gjenskape noe av dialogene, bevegelsene og hendelsene Mats gikk igjennom i WofW-universet.

Dette stilskiftet oppleves både nyskapende og veldig sterkt, hvor effekten samtidig resulterer i at vi forstår dette enorme universet, hva det kan gjør med spillere, samt hvilke verdier det kan ha i menneskers liv.

Det er denne flersidigheten med Ibelin som dokumentar som gjør den så sterk. Den forteller altså ikke bare Mats sin historie, men tar for seg et medium (data- og tv-spill), en verden som særlig mange voksne har lite til ingen kunnskaper om, og påviser slik styrken med dette på en meget effektiv måte. 

Man kan alltids småpirke litt her og der underveis, som i enkelte gjentagelser, samt at regien er rimelig streit i store deler av filmen. Ibelin blir også nærmest kun positivistisk i sin hyllest av gamingkulturens gode sider, noe som gjør filmen litt ensformig og unyansert. Det er tross alt millioner av gamere som også får livene sine direkte ødelagt, av nettopp for mye gaming. Det er nå engang slik virkeligheten er, tross alt. For mye av gaming-aktiviteten handler også om timer brukt på enspillermodus, hvor man overhodet ikke sosialiseres, og så videre, og så videre.

Men, dette forandrer dog ikke vekten og viktigheten av akkurat Mats sin historie. Ibelin vil følge undertegnede, først emosjonelt i dagevis, så i lange tider fremover, grunnet budskapene, rekkevidden og alle de fine tingene som kom ut av Mats sitt virke, og være. Av og til skal man være litt skeptisk til overemosjonelle filmer, og særlig dokumentarer som fort “manipulerer” oss med svulmende musikk og andre grep som bevisst griper etter følelsene våre. Ibelin fortjener derimot absolutt alle følelsene den frembringer i oss. Dens rekkevidde, viktighet og grunnleggende moral vil nemlig fortsette inn i evigheten.

(Foto/Copyright: Euforia/Medieoperatørene)