---

Terningkast:


Ingress:

Dani og Christian er et ungdomspar som bor i USA, de er venner med en utvekslingsstudent som har familie i Sverige. Han tar Christian og Dani til Sverige, sammen med de andre vennene for å feire midsommar. Det blir en sommer med ritualer og mareritt de aldri hadde sett for seg. Hvert 90-ende år arrangeres en takkefestival med en rekke makabre og syke ritualer. Og dette befinner ungdommene fra USA seg midt opp i og når de først er med på leken, så er det for sent å trekke seg…

Anmeldelse:

Filmen begynner på særegent vis. De vinterlige bildene med naturen og snøen og mørket som ligger over byen er ganske vakkert fotografert. Den ugne stemningen ligger under og ulmer hele veien. Og det at dette oppfører seg i drama og skrekksegmentet er en velsignelse for filmen. Dramaet er med på å berike inntrykket med stødig skuespill og en ytre ramme vi tror på. Musikken er litt alarmerende med strykere og føles litt i samme liga som Leave the World Behind. Den er veldig voldsom og altoppslukende og gir oss mye forvarsel om at noe skummelt skal komme.

Starten er med på å bygge opp rundt rollefigurene og vi blir kjent med dem. Vi blir med på en reise med de to i front. Likevel er det fra Danis perspektiv vi ser alt i filmen gjennom. Hun er litt psykisk ustabil etter å ha mistet sin familie i et selvmord fra søsteren hennes som tok foreldrene deres med i døden. Inntrykket snur helt om når de kommer til Sverige og feirer midsommar. Særlig etter at de tar narkotika og tripper. Etter det skrues dette til enda et par knepp og vi blir vitne til en skremmende svensk ritual kult som vi ikke aner rammene av før filmen plutselig tar av i det skremmende sporet.

Vi har vel alle sett bilder og har en viss følelse med hvordan svenskene feirer Midsommar, men dette leker med det inntrykket og viser noe syke greier du er glad du ikke opplever selv. Det visuelle uttrykket er meget lyst og vakkert med svensk midnattssol, markblomster og sommerfølelse hele veien. Denne idyllen står i sterk kontrast til resten av de voldsomme ritualene. Dette er en sekt med svært mørke tradisjoner og religiøse ritualer som føles alt annet enn ordinært.

Fotoet er meget stødig levert hele veien. Liker også fotoeffekten med litt 'blur' på kameraet når de tar narkotika. Våre venner fra USA er intetanende om det som venter dem. Det vet ikke vi heller og det er det som er det beste med denne fascinerende filmen, å se helt hvor dette tar oss hen. Filmen er meget brutal på en troverdig måte og det gjør at det går kaldt nedover ryggen min når jeg ser. Det er vanskelig å se dette uten å bli berørt og oppskaket av det man ser. Effektene i filmen er dønn solide. Alt ser skremmende ekte ut.

Regien er ved Ari Aster. Mitt første møte med filmskaper Ari Aster var nettopp gjennom Midsommar. Han har også laget Hereditary året før Midsommar. Hereditary var også en film som fikk mye oppmerksomhet. Ari Aster har laget en meget gjennomført film som lykkes godt i hvor den fører oss hen. Det tekniske i filmen er virkelig på plass og uttrykket i filmen føles både proff og artistisk.

Konklusjon
Alt i alt er dette en film som setter sine spor i deg. Det er et skrekkdrama som sitter og lykkes med sine syke ritualer i den svenske sekten. Av de filmene jeg har sett så minner dette nok mest om filmen ‘The Wicker Man’ fra 1973, bare at dette draes veldig mye lengre i både det makabre og det spirituelle. Med andre ord er dette ingen lett film å se. Den er voldsom og uetisk sett på med normale øyne. Her får vi vold, blod og vakker sommerstemning om hverandre. Friskere sommerskrekkfilm enn dette skal du lete lenge etter. Jeg elsker filmleken som regissør Aster tar oss med på. Du må være forberedt på drøy skrekk i en seriøs setting. Er du med på leken? I så fall er dette en skikkelig vill film som jeg virkelig kan anbefale. For deg som ikke liker spirituelle sektritualer, drøy vold med mer, styr unna.

[ Filmen kan i skrivende stund sees med abonnement på Amazon Prime ]