---

Terningkast:


Ingress:

Det har gått hele ti år siden Sidney Prescott sist ble terrorisert av den maskekledde morderen. Endelig har hun begynt å få livet sitt tilbake, men det varer ikke lenge før hun igjen må gå i forsvarstilling når morderen atter en gang dukker opp i hennes hjemby, Woodsboro. Sidney har siden sist skrevet bok om sitt liv og hendelsene som skjedde. På boklanseringen svinger hun innom Woodsboro, bare for å oppdage at hennes tilstedeværelse vekker liv i Skrik-morderen igjen. Sammen med sine venner forfatteren Gale, politimannen Dewey og sitt søskenbarn Jill, blir det en kamp på liv og død for igjen å unnslippe en gal morders handlinger.

Anmeldelse:

Det har altså gått ti år siden vi sist hørte noen skrike til den Munch-inspirerte maska. Vi får et gjensyn med gamle og kjære skuespillere, men også mange nye dukker opp. En haug med kjente navn krydrer rollelista også denne gang, om så bare for små biroller. En kan jo spørre seg om denne fjerde filmen faktisk er et gledelig gjensyn i det hele tatt? Og ja, det er den!

Allerede fra starten av kommer minnene og følelsene fra den første originalen strømmende på. Dette er dessuten noe regissør Wes Craven har utnyttet meget bra, åpningen sitter nemlig som et skudd! Ikke bare blir man skremt, vi får oss også en real latter. I frykt for å røpe for mye skal man trå varsomt, men la oss si den gamle skrekkmesteren kan sin grøsser og lek med genrens konvensjoner! Nettopp denne behandlingen, leken og forventningene til skrekk-konvensjonene var jo også de første filmenes varemerke. Denne gang er ting imidlertid skrevet om, reglene altså, og man kan nærmest forvente seg hva som helst, dog uten at det flyter for mye ut.

I forhold til oppdateringen har både manuset, igjen skrevet av Kevin Williamson, og handlingen klart å flette både facebook, webcam, mobil og andre tekniske elementer på en bra og morsom måte inn i historien. Manuset er direkte morsomt filmen igjennom, flere punchlines får deg til å le godt, og koblingene til genrekonvensjonene, blant annet representert av enkelte filmnerder, er midt i blinken i en film som dette.

Som en slags skrekkfilmens forbannelse, viser likevel ’Skrik 4’ at den ”bare” er en skrekkfilm, altså ingen fullstendig troverdig historie. Den tråkker litt skuffende ofte selv i grøssersalaten, med sine tidvise blemmer og svakheter. Dette trekker litt ned, ikke minst siden de enkelt kunne vært unngått, som for eksempel å gi enkelte karakterer våpen til å beskytte seg med, hallo! Hadde datalagringsdirektivet vært åpnet opp også i USA så hadde dessuten ikke den ringeglade morderen kommet særlig langt kan man si!

Som både en hyllest, et nostalgisk tilbakeblikk og en oppdatering av den originale klassikeren fra 1996, klarer ’Skrik 4’ i god grad å oppfylle forventinger og eventuelle skeptiske forhåndstanker. Den har dessuten flere ess i ermet i forhold til andre slasherfilmer; den spiller på sin egen original, en film som er knallsterk i seg selv, men også dens behandling av skrekkfilmers både skremmende og latterlige sider gjør den til en slags metafilm, en grøsserens mor eller far. Skremmer gjør den fremdeles, drapene er mer groteske enn noen gang, og man gjetter feil morder et uttall ganger, garantert! Slutten er dessuten som en prikk over i’en, den overrasker positivt. Den tiltalende friskheten over hele filmen er fremdeles tilstede, så man underholdes filmen igjennom! Gamlefar Craven har jammen meg enda teken gitt!