---

Ingress:

19 år gamle Ina laget en dønn ærlig film om hvordan det er å leve med en mor som er ‘manisk depressiv’. Vi ser filmen fra både morens perspektiv og hvordan Ina opplever moren. Vi får se at det er ganske nådeløst liv og helsevesenet ikke klarer å gi nok hjelp til at familien alltid føler seg trygg. Velkommen til hverdagen på godt og vondt hos den kjærlige familien med den uvanlige mammaen…

Anmeldelse:

Regien for filmen er ved Torstein Grude og Ina Roll Spinnangr med Piraya film i ryggen. Dokumentaren er svært leken i stilen. Ina fotograferer alt og hun henger på slep med moren og fanger henne i hverdagen. Vi ser hvordan Ina og søsteren har det med en mor som ønsker å forsvinne og gifte seg med seg selv. Det er ikke lett når mor er syk. Men hun vil lage en film som speiler moren sin. Hun har et nært forhold med moren som har preget Ina og hennes oppvekst. Ina ser på henne som en god mor.

Dokumentaren setter psykisk helse på dagsordenen og hvordan det er å vokse opp med en mor som er psykotisk. Moren til Ina deler på godt og vondt av seg selv. Hun gjør seg sårbar i dokumentaren. Hun sier man må tørre å være den man er. Ina synes det ikke alltid lett å være datter av en mamma som er syk og vanskelig å kommunisere med seg. Filmen tar opp spørsmål som: Hvordan er det å ha psykoser? Hva det vil si å være et normalt menneske?

Moren liker å snakke om åndelige ting og er svært fri av seg. Moren ønsker å få ut et budskap gjennom filmen, mens datteren vil dokumentere moren. Moren er i en helt annen virkelighet enn døtrene. Hun tenker seg selv som frisk. Ordet sykdom finnes ikke i hennes vokabular. Hun vil heller bruke ord som forandring. Hytten er morens paradis. Der er hun i et med naturen og kan bade naken. Moren sier at Himmelen har vi inni oss. Den viktigste oppgaven på jord er å elske oss selv som vi er. På 17. mai ønsker moren å gifte seg med seg selv.

Konklusjon
Denne dokumentaren er ganske personlig, fin og herlig. Fotoet er passe kunstnerisk lagt opp og har en skjev og fin dokumentarisk uperfekt stil. Alt er filmet med et kamera som følger moren og familien rundt henne. Dette gir et ganske bra innblikk i hvordan en som lever i en psykotisk verden og hvordan de rundt henne sliter med å forstå denne verden. Døtrene synes at moren får kose seg i sin verden så lenge de føler seg trygg på at moren er der med dem i fremtiden.