( - )

Tenåringen Jaime Reyes (spilt av Xolo Maridueña) er bare ute etter jobb, men når han dukker opp på det mulige arbeidsstedet Kord Industries blir han møtt av Jenny Kord (Bruna Marquezine) som gir ham en eske og ber ham om å ikke åpne denne under noen omstendigheter. Vel hjemme, når han selvfølgelig åpner esken, fester en utenomjordisk teknologisk livsform seg til ham og gjør ham til superhelten Blue Beetle. Men det finnes andre mennesker, med onde hensikter, som også vil ha kloen i teknologien som nå er festet til kroppen til Jaime.

Akkurat som da Marvel dukket opp og ga oss superheltene Guardians of the Galaxy og Ant-Man var jeg nysgjerrig da DC presenterte Blue Beetle. I et hav av kjente superhelter som jeg både har lest om, sett serier/filmer om eller hørt om i en eller annen setting, så var Blue Beetle totalt ukjent for meg. Og det er nesten litt rart med tanke på at Blue Beetle først dukket opp i tegneserieform allerede i 1939 og senere i 1964 gjennom samme utenomjordiske bille festet til vår superhelt. Riktignok var ikke denne superhelten under vingene til DC Comics før 1989, men med denne fartstiden så tenker jeg at jeg fint burde ha hørt om ham på et tidligere tidspunkt.

Uansett så er Blue Beetle et hyggelig nytt bekjentskap, og gjennom Xolo Maridueña (best kjent fra den forferdelige «Cobra Kai»-serien) sin sjarmerende prestasjon i hovedrollen som tittelfiguren så synes jeg at «Blue Beetle» er en velfungerende og ålreit tilskudd til de mange superheltene vi har sett både på film og TV til nå. I likhet med sin insektsvenn «Ant-Man» har også denne filmen valgt å spille mye på humor, da spesielt gjennom George Lopez som er godt bevandret i komikkens landskap. Uheldigvis så er det ikke alltid denne komikken lander, men den gjør et hederlig forsøk innenfor denne filmens rammer.

Mye av filmen fungerer godt. Den både ser og høres bra ut, men jeg savner et par ting for å heve totalen godt opp. Og det viktigste for at en superheltfilm skal bli bra er i mine øyne en skikkelig god bad guy. I denne fortellingen så finnes det en bad guy for handlingen (spilt av Susan Sarandon – av alle mennesker) og så har denne bad guyen en såkalt «henchman» (i dette tilfellet skurken Carapax) som gjør jobben og dermed fungerer som den som skal slåss fysisk mot Blue Beetle. Beklageligvis er denne superskurken av utseende en vaskeekte slemming, men får evner på lik linje med Blue Beetle og blir dermed litt kjedelig. Det ligger heller ingen god bakhistorie for å skyve ham frem i lyset, så det kunne like så godt vært en sjelløs datamaskin som kjempet mot superhelten for anledningen.

Siste akt av filmen er også et håpløst skue hvor jeg synes det hele tipper over. Det er noen små scener som går over styr, samtidig som at det dukker opp noen hjelpere som bare oser av dårlig påfunn og elendig komisk timing som dermed gjør at oppbyggingen og starten er mye bedre totalt sett. Filmen er for øvrig regissert av Angel Manuel Soto som er helt nytt navn for meg, selv om han har regissert filmer representert ved prestisjetunge festivaler som Tribeca og Sundance, samt at han har en del kortfilmer på CVen sin. Jeg hadde ikke sett noe fra ham tidligere og klarer dermed ikke å se om hans fotavtrykk sitter igjen i denne filmen.

Konklusjon:

Jeg elsker en god superheltfilm, jeg kan like en middels superheltfilm, jeg kan finne noe å sette pris på ved en svak superheltfilm, men elendige filmer er elendige uansett. «Blue Beetle» befinner seg omtrentlig midt i mellom middels og svak, så dermed er jeg ikke negativ til dens eksistens. Jeg ser dens åpenbare mangler, men jeg kan også innrømme at jeg i deler av filmen storkoste meg. Dermed havner jeg på en uhyre svak firer for Angel Manuel Sotos «Blue Beetle».