---

Ingress:

En evigung og singel dame, Maddie (spilt av Jennifer Lawrence), som ikke helt har livet på stell, er i ferd med å miste huset som hun fikk fra moren sin og er i stør pengenød om hun skal makte å beholde huset. Og i slike situasjoner er det ofte ikke slik at man kan velge og vrake i tilbud om å tjene seg noen enkle, men gode penger – helt til hun leser om to frustrerte foreldre som er bekymret for sønnen sin, Percy (spilt av Andrew Barth Feldman), før han skal av gårde på college. Det de krever er både intimitet, åpenhet og gjerne også at den nerdete og innesluttede sønnen skal få seg noe før han skal ut i en voksen verden. Tilbudet er for godt til å takke nei til, men er Maddie i stand til å komme innpå Percy?

Anmeldelse:

På 90-tallet og starten av 2000-tallet så haglet det inn komedier som hadde god gjensynsverdi, samtidig som at de fungerte så utrolig godt når man så de for første gang. Flere av disse filmene var enten signert Farrelly-brødrene eller så var det ofte de samme ansiktene foran kamera som sørget for at lattermusklene fikk seg godt med trim. Jeg har i lang tid savnet slike filmer og ofte blitt skuffet over filmer som blitt omtalt som hysteriske, men som kun har klart å få meg til å humre. Kanskje det er mangelen på slike gode komedier som har gjort meg såpass sulteforet at jeg storkoste meg med denne filmen? Eller så er det bare en velfungerende komedie med den klassiske «girl next door» i bunnen av en søt historie med komisk timing på alle de rette plassene? Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på akkurat hva det er som gjør at dette fungerer for meg, men den gjør altså det.

Mye av æren skal gå til Jennifer Lawrence (kjent fra blant annet «The Hunger Games»-filmene og «Winter’s Bone») som bærer denne hovedrollen på sine skuldre på godt og vondt. Det er en utakknemlig rolle å ta på sin kappe, men hun trer inn rollen og får dette til å fungere og vel så det. Samspillet med Andrew Barth Feldman er også beundringsverdig. Kjemien og dynamikken dem i mellom bruker ikke mer enn en liten scene før den sitter, og derfra sparrer de frem og tilbake helt til spilletiden har gått sin gang.

Andrew Barth Feldman er et relativt ukjent navn, om man da ikke er bevandret på Broadway hvor han har gjort mange show. Han glir lett i rollen som usikker nerd i starten og gjør progresjonen frem til filmens slutt med en naturlig og elegant sjarm som fungerer utmerket opp mot Jennifer Lawrence. Det skapes mange humoristiske øyeblikk som gjør at jeg lett både blir sjarmert og får trimmet lattermusklene. Oppskriften er jo utrolig enkel, men enkelt er ofte mer enn godt nok om de rette ingrediensene er på plass. Litt småabsurd og teit kan man kanskje anklage plottet for å være, men til denne filmen så fungerer det.

Konklusjon:

«No Hard Feelings» er en god og lun komedie som også slår et slag for romantikk og vennskap på tvers av forskjeller. Lawrence viser en helt ny side av seg selv, og den fungerer godt nok til at jeg gjerne hadde sett henne i flere roller av samme type. Det er egentlig ikke så veldig mye mer å si enn at i hvert fall undertegnede hadde det fint og morsomt i selskap med denne filmen. Terningkast fire.