---

Ingress:

Den konservative Edith, som enda bor hjemme med sine foreldre i godt voksen alder, begynner å motta sleske, grove og sjikanerende brev. Ikke lenge etter blir hennes rake motsetning i naboen Rosie beskyldt for å stå bak brevene. Hun er den irske, frittalende og grovmunnede nabodama, hvis rykte som løsmunnet og “lett på tråden” passer som hånd i hanske som mistenkt. Men… er det virkelig Rosie som står bak disse brevene?

Anmeldelse:

Historien, som åpner med den interessante setningen “Basert på en mer sann historie enn man skulle tro”, er akkurat dét - basert på den sanne historien om Edith Swan som i 1920-21 mottok haugevis med vulgære brev fra en mystisk ukjent, i den lille kystlandsbyen Littlehampton. 

Regissør Thea Sharrock, som blant annet står bak det romantiske dramaet Et helt halvt år (2016), har satt Olivia Colman i hovedrollen som Edith Swan. Og er det noe Colman allitd nagler, er det slike litt rare, morsomme og stiliserte karakterer. Regissør Sharrock legger seg nemlig på en enkel filmatisk og fortellermessig stil, hvor et lettbeint, vittig og morsomt manus, balanserer alvoret i historien på godt vis. 

Wicked Little Letters er en arketypisk britisk komisk tilnærming til en sann historie, og hvor saften og punchen ligger i de mildt sagt grove brevene og språket i disse. Brevskrivingen frembrakte latter hos undertegnede mange ganger, og med skuespillernes fremtoning og spill, ble dette lett en kosefilm av kjent sort. 

Mot Colman spiller også Jessie Buckley godt som den irske naboen og tiltalte Rosie, mens Timothy Spall i rollen som Ediths far, som alltid er en fornøyelse. Skuespill, karakterer og manus er rett og slett litt som å se filmet teater, men også denne tradisjonen er såpass velkjent på film, at det likevel fungerer. 

Nå kunne selvsagt Wicked Little Letters også blitt gjort som et mye dypere, mer seriøst, og tykkere flerlagsdrama. Historien baker inn både berettiget og overdrevet kritikk til tidens ånd, kultur og særlig kjønnsforskjeller, både innen politiet og på privaten. Men når filmen altså ikke dykker så forferdelig dypere enn dette, funker det likevel ganske godt.

Det er nemlig noe med at saftig, grov, britisk banning liksom gjør seg ekstra godt som slagkraftig humor på film. Filmen tråkker slik i velprøvde brit-komedie-spor, og hvor innestengt raseri åpenbart kan komme ut i mange former og sammenhenger, noe denne historien er et tragi-morsomt portrett av. Og når sant skal sies var historien om Edith Swan og Rosie faktisk enda verre, i hvert fall ifølge Google. Wicked Little Letters tar seg godt av de viktigste sidene ved denne saken, drysser et komisk slør over det, og blir til slutt egentlig bare nok et bilde på hvor tragiske vi mennesker kan være. Dette er kosekrim av beste britiske merke. 

(Foto/Copyright: SF Studios/SF Norge)