( + )

Vi skal til et fyrtårn på en liten øy på slutten av 1950-tallet. Der møter vi på fyrtårnvakten Rasmus. Han er opptatt med sitt vante arbeid. Ved en tilfeldighet observerer fyrvakten en båt i vannet med en utslått kvinne i. Han hopper i vannet og får båten inn til land. Deretter bærer han henne inn på sengen hvor han legger henne for å komme til hektene igjen. Hun er kledd i flotte moteklær for sin tid. Han ser i vesken hennes og finner en liten flaske med gift der imens han lurer på hva det kan bety. Litt etter litt kommer hun til seg selv igjen. Gjennom filmen blir vi mer kjent med kvinnen som ikke ønsker å dra tilbake til sivilisasjonen med det første…

Jeg har sett denne filmen en gang før og likte den da. Derfor tenkte jeg at jeg trengte et gjensyn med filmen for å anmelde den. Og nå er det nesten sommer og varmt i været, så med det synes jeg tiden var inne for å se Høysommer. Alt begynner med at vi får servert dramatisk musikk og et idyllisk fyrtårn i havgapet vises. Det litt spesielle med filmen i starten er at det er ingen tale i filmen og nesten bare den dramatiske musikken som dominerer inntrykket.

Det er idyll på overflaten, men kvinnen har mer arr i sjelen. I det filmen kommer i gang, skjønner vi raskt at den unge kvinnen ikke har hatt det lett og ser ut som om hun har prøvd å rømme fra livet. Hun virker svært utilpass. Dette handler om noe så skamfullt og lite snakket om den gangen, nemlig det å ville ende livet sitt. Psykisk helse var i 1958 noe som familier og folk ellers i samfunnet ikke snakket høyt om. Hun ønsker ikke at fyrvakten skal melde fra om at hun er i god behold i fyret. Hun vil rett og slett ikke tilbake til det livet hun levde. Hun sier hun gjør mannfolk ulykkelig, men for fyrvakten Rasmus blir hun et friskt innslag i sommervarmen, der varme følelser oppstår.

Dette er bygget på en novelle av norske forfatteren Cora Sandel. Regien er ved Arild Brinchmann. Dette er hans andre spillefilm etter hans studier i regi i Norge, Tyskland og Sverige. I studiemiljøet ble han også kjent med selveste Ingmar Bergman, som nok kanskje har vært en del av inspirasjonskilden for Høysommer. Det er noe litt Bergmansk over denne norske sommerfilmen der en del uro ligger å ulmer under overflaten. Musikken er en viktig bidragsyter i filmen og er levert av den anerkjente norske komponisten Gunnar Sønstevold.

Fotoet er proft skutt av Gunnar F. Syvertsen. Han har klart å skape et helhetlig sort-hvitt-foto som veksler mellom forskjellige bildekomposisjoner. De er alle ganske vakkert utført og dette har en flott variasjon mellom nærbilder og oversiktsbilder som flyter bra i hverandre med den vellykkede klippen som binder filmen godt sammen. Filmen har en gjennomført lys og lett lyssetting som passer som hånd i hanske med sommertiden i filmen.

Alt er filmet på et lite geografisk område. Det tilfører filmen en del i form av at det er lett å følge alt som skjer og med få rollefigurer også, blir dette en oversiktlig affære der man kan se for seg hvor alt tar plass til en hver tid. Musikken skaper en litt urolig og mystisk stemning som understreker at det er noe som er galt med den unge kvinnen. Jeg liker også at replikkene føles mer naturlig levert enn det som var vanlig i Norsk film på slutten av 1950-tallet. Det gir noe autentisitet tilbake til filmen, selv om replikkvekslingen ikke kan måle seg med dagens filmer i naturlighet. Skuespillet er gjennomført solid i filmen av både Urda Arneberg og Jørn Ording i front, med innslag av erfarne stjerner som Ola Isene og Lalla Carlsen.

Konklusjon
Dette er en bra minneverdig norsk film. Den flyter fint av gårde og har et behagelig og langsomt tempo som kler den sommerlige affæren der man har allverdens med tid. Når jeg ser filmen skulle jeg gjerne se at Arild Brinchmann skulle laget flere norske filmer, og ikke ha byttet konstant beite til TV-produksjon. Måkeskrikene i bakgrunnen, solsteiken og sommerflørten er det som står i sentrum. Under ligger alvoret som etter hvert innhenter de to i front. Det er ikke så lett å leve i skjul med forholdet sitt og jo lenger de lar være å melde fra om at kvinnen er i god behold, jo mer komplisert blir det. Det sier seg selv at den naive idyllen ikke kan vare, men helt hvordan dette slutter skal jeg ikke avsløre for deg som skal se filmen. Jeg setter i alle fall pris på dramaet som filmen gir meg. Dette har tidvis et noe hypnotisk preg på meg og slutten er godt utformet i filmen og passer med filmens innhold og ‘fealing’.