Vi møter Ola Berg og Bitten Dahl. Han jobber som fotograf og hun er hans mannekeng. Det er slik de møtes med at han tar bilde av henne til en kampanje som han ikke spør henne om å bruke bildet. Hun tar kontakt og plutselig blir det full kjærlighet. De gifter seg og kjøper et hus sammen. Første problem er at huset er dyrere enn det de har økonomi til. De får også barn og da starter neste problemfase. Da bruker Bitten all sin kjærlighet på sønnen deres og Ola blir helt tilsidesatt. Slikt blir det bitterhet av og de vokser fra hverandre som ektepar. Det gjør at de kommer til det faktum at de vil skilles…

Alt starter hos frisøren hos både han og henne. Deretter går veien til meglingsmann for skilsmisse, men han sier ikke stort og så må de ut av kontoret og vær så god neste. Så går veien til en prest for å prøve å få skikkelig megling og ekteskapsråd. De krangler mye hos presten at alt går i stampe. Derfor spør presten om hvordan det var da de møtte hverandre. Derfra går filmen tilbake til da de møttes og så får vi hele historien.

Det kom flere ekteskapskomedier på 1950-tallet i Norge og dette er en av dem.
Fra før har jeg sett Vi gifter oss med Henki Kolstad og Inger Marie Andersen fra 1951. Også den med regissør Nils R. Müller, som også er kjent for filmer som Broder Gabrielsen og På slaget åtte. Dette er en slags oppfølger til Vi gifter oss, og dette minner litt, bare at ikke alt er bare lykke og glede. Filmen viser at ekteskapet kan være en prøvelse til tider.

Filmen føles litt for tung og alvorlig til tider. Den glir ikke så lett som Vi gifter oss, som er en mye mer vellykket filmfortelling. Jeg ser at filmskaper Nils R. Müller prøver å få dette til å skinne, men han lykkes ikke denne gangen. Filmen stiller en del spørsmål med ekteskapet og de ‘vanlige’ kjønnsrollene. En kvinne ønsker ikke å gjøre husarbeid og vil ikke gifte seg til hun treffer en mann som ikke vil ha en ny mamma til å gjøre alt for ham. Filmen tar også opp dette med økonomi og hvem som skal ha kontroll på pengene. I følge loven skal også hun ha penger når hun steller hjemme, selv om han tjener pengene.

Hovedrollene spilles av Espen Skjønberg og Randi Kolstad. Kolstad er søt, yndig og spiller greit. Da er Espen Skjønberg hakket bedre og han står alene for den største ‘driven’ i filmen. Musikken til Edvard Fliflet Bræin og Egil Monn-Iversen er bra dramatisk eller svært lett og energisk. Bitten uttrykker når hun skal gifte seg: Å mor! Jeg er så lykkelig! Og slike skrevne replikker er det mange av i filmen. Dialogen virker lite troverdig. Humoren kunne også vært bedre. Her er det lite å le av. Når den største vitsen er etternavnene deres, Berg og Dahl, merker vi at det ikke står så bra til på det punktet. Det er dog litt humør i å se hvordan det går når han må stelle hjemme. Her får mannen smake sin egen medisin.

Konklusjon
Alt begynner litt trått men tar seg mer opp etter hvert. Tidvis føles filmen litt som en samtale med belærende poenger. Hadde dette punktet føltes mer naturlig i starten, kunne filmen føles langt bedre. Derimot er filmen langt i fra slett og dette har virkelig sine øyeblikk. Dette føltes mer aktuelt for kvinner og menn på 1950-tallet enn i dag. Likevel er dette som et dokument over hverdagstilværelsen og ekteskapet hos generasjonen som ‘bygde landet’ etter krigen. Når filmen kommer mer i gang får dette mer momentum. Jeg kjenner at jeg da bryr meg mer om rollefigurene og hvordan det går med ekteskapet mellom Bitten og Ola. Det er også en moralpreken til slutt og selve slutten er dog noe mer tradisjonell.