( - )

Vi følger Enid Baines som jobber for videosensuren i Storbritannia, midt under tiden med betent video-vold. Enid er en ambassadør for at videovold skal klippes bort eller forbys. Du får også høre om Enids søster Nina, som forsvant da hun var liten. Like etter kommer en sak i media om at myrder sin kone og barn. Mediene peker på at mannen hadde sett en film som Enid hadde godkjent som utløsende årsak til drapene og peker på Enid som senoren for det hele. Hun får flere ubehagelige telefonsamtaler i tiden etter mediestormen.

En dag tar også filmprodusenten Doug Smart kontakt med henne og ber henne se en film av skrekkregissør Frederick North. Da legger Enid merke til at handlingen minner om hennes søster Ninas forsvinning. Når han undersøker North videre ved å skaffe seg en kopi av en av hans forbudte filmer, legger Enid merke til at filmens hovedrolle, ligner på hennes savnede søster. Det viser seg også at hovedrolleinnehaver i filmen også ligner veldig mye på Nina. Enid blir etter hvert besatt av å møte North. Hun tror at Nina er med i filmen og må reddes fra filmindustrien, som utnytter henne…

Denne lånte jeg på Blu-ray av min gode kompis som også verdsetter det meste med filmen og hva den har å by på. Han sa at denne filmen må du låne, og det gjorde eg. Eg har dog ventet alt for lenge med å se filmen, men i dag fikk eg fingeren ut, og angrer ikke.

Alt er skapt med kjærlighet til VHS-tiden og det mystikken og den betente debatten rundt film kunnne være farlig. Kunne man bli firkantet i øynene eller noe som skadet enda mer? Digger det at filmen viser klipp som om det er laget på ekte VHS. Det gir et skittent preg over filmen. I noen av åpningsklippene med VHS-stemning er lyssettingen litt Dario Argento-sk. Og så får vi se en hovedpersonen som sitter å ser på VHS med avsky. Med det får vi en ganske kul introduksjon som virker snikende genial.

Jeg husker selv tiden med videovold, eller videonasties som det også ble kalt. Alle trodde det var styggedom med vold på video og at dette kunne føre til at også de som så på gjorde det samme som det de så på skjermen. Og det er nettopp denne linken filmen også har med sentralt i handlingen. Og ironien i handlingen er skikkelig gøy da selv moralens vokter blir tatt for å tillate for mye og kanskje være indirekte ansvarlig for grove mord i gjennom hennes sensur som ikke har vært streng nok.

Censor har mange fete produserte videovoldklipp som passer som støpt inn i filmens handling og tematikk. Det er med disse klippene at filmen får et fett horrorpreg over seg, imens handlingen ellers føles veldig dramaaktig, og det gir filmen flere lag å spille på. Føler dette nok har hentet inspirasjon av en del filmer fra videonasty-tiden og da kanskje svenske Evil Ed som kan tidvis minne litt i hva filmen dreier seg om. Dette har også en del metafilmgrep som jeg også kan være svak for, om det er brukt riktig.

Filmen beveger seg fra drama og over i psykologisk skrekk. Elsker stemningen der man ikke vet helt hvor grensen mellom drøm og virkelighet er festet til filmrullen. Stemningen i filmen er ganske fet og dyster. Den får det nesten til å gå litt kaldt nedover ryggen på meg enkelte ganger. Lydsporet er også med på å befeste dette inntrykket med lite inngripende i noen scener der stillhet er mer fremtredende og så kommer iskalde grøssende lyder til andre tider. Det hele bygger seg mesterlig opp og blir får mer og mer synlige skrekkelementer. Liker også det at hovedrollefiguren selv nærmest befinner seg i en skrekkfilm og mister samtidig fotfeste i virkeligheten også.

Regien er ved Prano Bailey-Bond og dette er en debutfilm med mye kvalitet og gjennomført skaperglede med tributt til en tid da filmen gikk fra kinoen og inn i hjemmene til folk, og myndigheter var redde for konsekvensene. Manuset har filmskaperen selv skrevet med hjelp fra Anthony Fletcher. Det er modig av en kvinnelig filmskaper å skape en film som dette. Hun viser i alle fall at hun har mye film i seg og behandler materialet i filmen med stor respekt. Liker effektene i filmen som er med på å gjøre dette til en skrekkfilm som med praktiske effekter slik 1980-tallet selv bød på på film. Jeg liker kontrasten mellom det skitne materialet i filmene og den uskylden som hovedrollefiguren prøver å vise utad. Skuespillet er solid hos Niamh Algar som spiller Enid Baines på passe sømmelig vis. Jeg tror på denne rolleprestasjonen og Algar har det rette trauste utseende som passer som hånd i hanske sammen med slik rollefiguren skal fremstå som moralens store vokter på film.

Konklusjon
Jeg likte svært godt hva Censor gav meg av inntrykk. Filmen er meget godt utført og er en film som skiller seg ut i mengden. Dette er dog både proft og sært på samme tid. Filmen passer nok aller best for de som har litt kjennskap til tiden og problematikken og med det kan leve seg inn i hva filmen omhandler. Du merker at filmskaperen har gjort mange vellykkede valg i hvordan filmen er spilt ut og fortalt. Jeg føler filmen langt på vei er perfekt i det den prøver seg på.

Censor beveger seg dog kanskje for noen litt saktegående, men filmen har god og tidvis iskaldt stemningsdrive som var det jeg likte aller best med filmen. Dette beveger seg litt mellom kunstfilm og hardcore skrekk, som for mange føles som to svært så forskjellige ytterpunkter mellom ‘lavkultur’ og ‘høykultur’. På mange måter nailer filmen å ta tempen på kultfilmlandskapet som den omhandler.

Jeg ønsker meg flere filmer fra Prano Bailey-Bond, tror hun har mer filmskaping i magen som vil ut. Jeg er i alle fall spent på hennes neste film. Se og nyt for den som tørr eller verdsetter og omfavner filmens premisser og handling.