---

Ingress:

Etter et motorstopp ender den 28 gamle Mina opp i de dype og uberørte irske skoger, et sted hvor hun fort merker at noe ikke stemmer. Hun sliter med å finne veien ut av skogen, og kommer etter hvert over en bygning hvor hun blir fanget sammen med tre andre fremmede mennesker. Der inne blir de alle overvåket og forfulgt av mystiske skapninger, hver natt! 

Anmeldelse:

The Watchers er produsert av M. Night Shyamalan og regissert av hans datter Ishana Shyamalan, igjen skrevet til film basert på romanen med samme navn av A.M.Shine. Historien om disse “kikkerne” bærer sterkt preg av farens stil, form og språk, samt ikke minst hans velkjente mystiske tematikk. 

Ishana Shyamalan går med andre ord virkelig i sin fars fotspor med dette som er som en mørk og mystisk skildring av irsk overtro, legender, eventyr og skrekkelige skapninger.

Handlingen spinner altså rundt Mina, spilt av Dakota Fanning, hvis uheldige biltur ender opp i en mystisk evighetsskog hvor man blir fanget og tilsynelatende aldri slipper ut igjen. Mina, som fra før av sliter med sine ting, havner i en verden hvor smarthet, list og troen på å overleve skal vise seg å bety alt. 

The Watchers sonderer og beveger seg i landskapet mellom tradisjonell monster- og skrekk-film, ispedd en spennende og mer lavmælt kunstnerisk tilnærming som vi kjenner også fra far Shyamalan.

Hans Signs (2002) og The Village (2004) kommer særlig tilbake i minnebanken vår underveis, og også datter Shyamalan er god på å bygge stemning, forventninger og det visuelle opp med antydninger, mer enn å pøse på med effekter og skrekkelige åpenbaringer.

Dette funker nokså godt, og disse mystiske vesenene i denne skogen kan på veldig mange måter minne om også norsk mytologi, hvor nøkken, huldra, troll og annet glatt kunne fått en liknende filmatisering, her til lands. 

Formspråk, narrativ fremlegging og stil er altså forholdsvis lavmælt og sakte avslørende, men på lydsiden har man ikke vært redd for å pøse mer på, med et intenst lydbilde hvor skrekkmusikken føles forholdsvis klisjé, dog virkningsfull der den brukes. Selve monstrene, om man skal kalle dem dét, er en blanding av mytologisk inspirerte og Alien-liknende creatures, og det at de ikke overforbrukes, gir filmen en god og solid balanse og spenning. 

Rent tematisk så kan over- og underlinjer innimellom også by på litt kjøtt på beina. Historiens fremstilling av kikkerne er eksempelvis interessant. Disse tilpasser seg og forsøker nemlig å likne på oss mennesker, noe som kan sees på som et bilde på våre utfordringer med AI og kunstig intelligens. Et spennende allegorisk og metaforisk grep fra filmen, dette. 

The Watchers pløyer ikke helt nye skrekkmarker, men det er morsomt og fascinerende å se at datter Shyamalan viderefører sin langt mer kjente fars filmtradisjoner med mystisk tematikk. Heldigvis gaper hun ikke over for mye med plottet, slik faren er videns kjent for å gjøre, selv om også The Watchers tar seg noen friheter her og der. Slutten blir derfor noe forutsigbar, tryner dog likevel ikke nesegrus grunnet et overambisiøst plott, men lander heller absolutt godkjent som en langfilmdebut av det mer mystiske og spennende slaget. Man gleder seg med andre ord til Ishanas videre karriere og filmer, og la det gjerne bli i samme stil som dette.

(Foto/Copyright: Warners Bros.)