---

Ingress:

Vi følger kjæresteparet Maggie Walsh og Pete Danner og jobber som interiørarkitekter. Maggie mottar et anonym pengebeløp fra en klient i Storbritannia for et oppdrag hun ikke vet helt hva går ut på. Hun ønsker dog ikke å reise fra sin klient i California der de bor, men da den faste klienten dør under mystiske omstendigheter, bestemmer de seg for å dra til Storbritannia for å prøve lykken der. De får dekket flybilletter og alt på reisen til England. Når de ankommer blir de utsatt for en trafikkulykke, og eieren av bilen de krasjer med inviterer dem hjem til seg i sitt store gods. Han har også invitert fem potensielle arvinger til hans eiendom. De er blitt tilkalt fordi godseieren er døende, men det synes Maggie er rart, da hun så at han virket frisk og rask bare minutter tidligere. Og rarere skal det bli når gjestene begynner å dø en etter en. Det føles mer og mer mytisk for Maggie og Pete…

Anmeldelse:

Jeg så denne filmen på en litt nedstøvet DVD-utgivelse med en kvalitet som minnet mye om en oppskalering av VHS eller lignende. På coveret står det: ‘Fra produsenten til Seven’. Det var grunnen til at jeg plukket opp filmen. Det er blant det største lureriet i filmreklamehistorien. Det skal dog legges til med en gang at dette ikke ligner på Seven på noe vis. Så det var en gedigen skuffelse å se at dette er en helt annen type film, i en helt annen sjanger, med et helt annet budsjett og skuespillere og laget under en helt annen tid. Det er med andre ord bare tull å skrive en slik ting for å selge filmen på coveret.

Det er mange omstendelige scener i starten. Vi treffer et ungt par og forelsket i hverandre i front. Han spilles av Sam Elliott og hun av Katharine Ross. De er begge bra kjente skuespillere som leverer greie roller. Det hele begynner ganske rolig. Noen drar ut på en reise, men kommer ut for en motorsykkelulykke. De som kjører på dem lar dem bo i herskapshuset sitt. De tar seg til rette i huset. Hvorfor får disse bo i huset og hvilken rolle har de i det som skjer? Betaler de en høy pris for å bo i huset?

Dette er bygget opp som en 1970-talls-thriller. Det vil si at dette går svært sakte frem. Vi skjønner at noe skjer i kulissene og at noe ikke er som det ser ut til. Det er mange katter i huset. Kattene er mange og virker å ha en overnaturlig mening i filmen. Vi får se at det er en mann i huset som er på dødsleiet. Han forteller at han vil fordele sin arv blant dem som bor i huset. Maggie får snakke med denne karen og han er litt av en mann med nærmest dyriske armer som vi så vidt får se.

Regien er ved Richard Marquand og han har blant annet regissert Star Wars - Return of the Jedi, som sin største film. Men dette er en helt annen type produksjon. Langt mindre og ganske crappy i forhold. Filmen har mange kreative kameravinkler som er med på å fortelle historien. Jeg fikk litt TV-fealing over filmen. I alle fall minner den litt om TV i måten den er laget på. Både musikk, bilde, spenning og sammensetning. Filmen har en del obskure drapsscener i samme æra som en del eldre skrekkfilm fra 1970-tallet og begynnelsen på 1980-tallet. Musikken er veldig McGyver-TV-serieaktig og kunne vært tatt ut av en typisk episode med den hockeysveisne helten.

Konklusjon
Det er et mysterium i filmen som er bygget opp som en god gammeldags mordgåte med mer. Filmen holder oss lenge på pinebenken. Rundt en tredjedel inn i filmen skjer det første dødsfallet og derfra og inn føles dette mer potent. Vi får hele veien se mindre enn folka i huset. Det vil si at vi får skildret ting fra kronglete vinkler som ikke avslører hva som egentlig foregår. Hva er det egentlig som foregår? Det eneste som er sikker er at vi får sparsomt med informasjon. Det gjør at vi sultefores med info hele veien. Likevel er det ikke akkurat gull i alt som presenteres.

Filmen holder deg i mørket hele veien. Den begynner som en dramafilm, blir mer og mer thriller, for så å dreie seg innom skrekk på slutten. Vi får en ende på visen som forklarer en del, men så spørs det om alt har vært så mye å vente på. Rollefigurene blir satt i en ‘kattepine’ og vi får mer oppleve Cheesy skrekk. Dette så med andre ord bedre ut på coveret enn det filmen leverte.