---

Ingress:

Vi følger Pastor Cotton Marcus. Han har utført en rekke demonutdrivelser, eller han har rettere sagt blitt en god bedrager på å late som han driver ut ånder. Cotton fungerer med andre ord som tryllekunstner med en rekke triks i ermet. Han skal bare ta et siste oppdrag før han pensjonerer seg. Det foregår ute på en farm på landet. Men dette oppdraget skal vise seg å bli langt mer krevende enn han først skulle tro. Særlig siden dette er snakk om en mer ekte djevelsk demon…

Anmeldelse:

Filmen begynner omtrent som en dokumentar der vi følger predikanten og hans hverdag. Alt begynner med en kristen karismatisk predikant. Han vet ikke lenger om han tror på Gud lenger. Han kan snakke om hva som helst i menigheten og uten at det blir kjedelig. Han tror heller ikke på demoner selv heller.

Hele filmen er laget som om den skulle vært en dokumentar. Han skal lage en dokumentar for å bevise at det ikke finnes demoner og at besatte folk bare er tull. Han later som det finnes demoner med masse triks som får lyder som får det til å høres ut som demoner og andre effekter.

Skrekkfilmen begynner svært vanlig og lyst. Vi følger en showmann og tryllekunstner som later som om han er pastor med stor karisma. Det tar veldig lang tid før noe skjer. Filmen har en litt for lang oppbygning. Vi skjønner at ting skjer off kamera. Filmen føles litt for søvnig i så øyemed.

Uansett hva som skjer så ser det ut som pastoren tror demongreiene bare er tull uansett hva som skjer. Filmen er ikke så veldig brutal. Rundt timen begynner dette å ta mer og mer av. Da blir dette for alvor seriøst. Dokumentaren blir formidlet fra kameraet som henger på slep. Dette fungerer nesten som en 'found footage' film i så øyemed.

Regien er ved Daniel Stamm med selveste Eli Roth (Hostel) som produsent. Men dette er langt unna det du tenker når du ser coveret. Du får en veldig svak begynnelse. Synes også filmen kunne og burde vært råere på mange plan. Dette er langt i fra den filmen jeg hadde sett for meg på forhånd. Filmen har noen øyeblikk mot slutten der ubehaget er tilstede og noe skrekk som får oss til å heve pulsen, men det er få scener med noe særlig intensitet. Med andre ord føles dette som en langt tammere skrekkfilm enn den kunne vært.

Konklusjon
Filmen tar mer av mot slutten, men da føles det litt for sent til å redde hele moroa. For min del kunne nok filmen vært en god del kortere. Skrekken kunne vært mer brutal. Dette føles ikke som en skikkelig skrekkfilm før helt mot slutten. Du får med andre ord en skrekkfilm på valium i mesteparten av tiden. Det lette dokumentarpreget hjelper heller ikke på og får filmen til å se langt billigere ut. Og med Eli Roth som har satt navnet på coveret, tror du at dette skal bli en brutal fest, men dette faller mer mellom to stoler.