---

Ingress:

Gary Johnson er en tilsynelatende grå og kjedelig universitetsprofessor som også har en annen jobb på si, nemlig som undercover leiemorder for politiet! Kontakter noen ham derfor for å hyre ham som profesjonell leiemorder, ja, så er de i trøbbel!

Anmeldelse:

I regi av Richard Linklater berettes denne sanne historien om Johnson, hvis dobbeltliv resulterte i blant annet 70 arrestasjoner av mennesker som forsøkte å leie ham inn til drap. Regissør Linklater, som fra før av står bak sterke filmer som Før solnedgang (2004) og Boyhood (2014) klarer å berette historien både svært underholdende, nokså troverdig og ikke minst engasjerende. 

Det vil si… det er vel nærmest kun Hollywood som klarer å sette en så kjekk og veltrent skuespiller i hovedrollen, men uten å gidde å bruke et eneste sekund i filmen på å forklare hvordan denne jordnære og “tamme” læreren ser så veltrent og muskuløs ut. Men, pytt, pytt, man har kjørt eyecandy-trikset igjen. I get it. 

Forøvrig etterstreber historien både troverdighet og realisme nokså bra, og noe av nøkkelen til hvorfor ting funker så godt synes å ligge i at man heller ikke prøver å gape over for mye.

Selv om historien er smått utrolig, føles den aldri over the top, et annet velbrukt og typisk Hollywood-grep som har ødelagt mang en film. Historien om Johnson klarer også å suge oss selv inn, hvor empati og medfølelse overføres til oss seere og gjør oss engasjert på vegne av Johnson underveis. 

Glen Powell, som også har vært med på manus- og produsent-siden, storkoser seg åpenbart i hovedrollen som Johnson i det som er hans største og beste hovedrolle i karrieren til nå.

Når Johnson en dag blir kontaktet av desperate Maddy, kona til en voldelig ektemann, klarer han å snakke henne fra å ville drepe mannen, men blir samtidig også tiltrukket av henne. Da starter problemene for alvor!

Filmen oppleves litt som en god gammeldags rom-com, hvor sjarmen, engasjementet og underholdningen ligger i solide sider ved hele produksjonen. Kanskje er det Linklaters alder som gjør filmen slik, kanskje er det også hans dyktige regigrep som handler om god beherskelse, balanse og øye for en god historie. 

Hit Man pløyer ikke nye filmatiske marker, men balanserer det utrolige og komiske, med smarte koblinger til blant annet psykologi og hvordan vi mennesker er og oppfører oss. Ingen er kun gode, ei heller onde - de fleste av oss er jo begge deler. Gode og passende skuespillere over hele linja bidrar også til at vi nærmest lengter tilbake til en tid, og en type filmer, som ikke alltid skal være så irriterende pk, eventuelt like irriterende enkle og lavmåls. Hit Man plasserer seg smart et sted i midten her, og fortjener derfor å bli en hit, noe den allerede velfortjent også har blitt.

(Foto/Copyright: Ymer Media)