( - )

Randi er nyhetsanker i The Recovery Channel. Søsteren sliter psykisk og Randi og moren får henne tvangsinnlagt. Gjennom filmen følger vi nyhetskanalen The Recovery Channel, der psykisk tvang innen helse blir satt på dagsorden…

Vi følger The Recovery Channel. Det er en kanal der alle saker handler om tvang i psykiatrien. Filmen er laget som en hybrid mellom fiksjon og dokumentar. Det betyr at vi både får skuespillere og ekte sykepleiere fra psykiatrien om hverandre. Men selv om noe er fiksjon i filmen, så blir vi fortalt at historiene og bildene kommer fra virkeligheten. Alt dreier seg om menneskerettigheter, tvang og psykisk helse.

Filmen tar et oppgjør med psykisk helse. Der kommer det fram mange sannheter. Blant annet forteller filmen litt om baksiden av behandlingen. Blant annet kommer det frem at folk blir psykotiske selv etter kl fire på dagen. Du får noen sterke øyeblikk når en forteller at det var best hun ikke eksisterte. Hun fikk ikke til noe i livet, selv ikke selvmordet. Da ble hun tvangsmedisinert. Medisinene skulle kurere sykdommen, men ingenting skjedde. Vi får også en annen sterk historie om en fra Moldeområdet som har opplevd tvang og voldtekt innen behandling i psykiatrien. En annen sterk scene er når vi får se en kvinne som legges i belter.

I front får vi skuespillere som Turid Rivertz Vatne og Valentina Alexeeva som Randi og Ylva. Ellers får vi en knippe andre skuespillere. Av de mest kjente profilene får vi Leo Ajkic som reporter. Linn Skåber er også med i et svært morsomt og absurd øyeblikk i det hun deler ut prisen for beste maniske anfall. I dette innslaget får vi se de maniske anfallene på film og de nominerte som ler og smiler av deres anfall.

The Recovery Channel er en film regissør Ellen Uglestad har laget på bakgrunn av erfaringer hun har hatt med en bror som har vært en del av psykiatrien i store deler av voksenlivet sitt. Uglestad fokuserer på tvangsbruk i psykiatrien, noe hun også har gjort i flere av sine andre filmprosjekter.

Filmen ligger i landskapet mellom dokumentar og fiksjon. Det vil si at noe er skuespill og annet er ekte. Noen ganger kan det forvirre oss som ser på, selv om det også ligger en sannhet bak skuespillet. Gjennom dokumentaren møter vi både ekte og fiktive personer i forskjellige faser av livet. Disse møtene får en til å tenke gjennom hva man selv har opplevd i psykiatrien og det man har hørt om andre.

Du får også et metagrep i filmen og disse føles noen ganger frisk og andre ganger mer kunstig. Filmen bryter den fjerde veggen der vi får informasjon om at vi ser på en film og at det er både fiksjon og ekte saker i filmen. Så er det opp til oss å finne ut av hvor fiksjonen begynner og sannheten overtar. Heldigvis er vi aldri i tvil om at det ligger en tung sannhet bak det hele.

Konklusjon
I det store og det hele har filmen meget aktuelle tema og problemstillinger som har havnet mer i skyggen i media-Norge. Derfor er dette en viktig stemme i så måte for dem som staten har skapt store tvangsarr i det å tvinge gjennom en endring som i veldig mange tilfeller ikke har vært til det bedre.

Selve delen med nyhetskanalen kalt, The Recovery Channel, er kreativt utformet, men det føles ikke ekte nok til at det blir en genistrek i filmen. Likevel serverer denne kanalen oss interessante problemstillinger på løpende bånd. Det går også en diskusjon i redaksjonen om hva de serverer og problemer rundt dette. Likevel hadde det kanskje vært vel så virkningsfullt å få ekte servering av historier og intervjuer innenfor temaet.

Men i det store og det hele føles filmen godt lagt opp og setter fokus på et viktig tema. Jeg blir opplyst gjennom filmen og deler av filmen er meget sterkt formidlet. Filmen får meg også til å tenke og engasjere meg i det som fortelles.