---

Ingress:

Vi blir med en gjeng studenter på tur til Paris. En av studentene, Andy McDermott, redder livet til en ung kvinne. Andy faller for den vakre unge kvinnen, men hun betyr alt annet enn bare lykke. Og med ett har Andy rotet seg inn i varulvens rike, og det er saker det er nærmest umulig å komme seg ut av…

Anmeldelse:

Jeg har sett en varulv i London en del ganger, men aldri satt mine øyne i oppfølgeren før nå. Filmen åpner med en mann som kommer opp av en kum og løper for å få seg en taxi og en varulv løper etter ham. Et symfoniorkester spiller og et kor synger i en konsertsal. Det tar en god del inn i filmen før vi skjønner hva denne starten betyr. Og når vi først gjør det så bryr vi oss ikke nok om det til at filmen blir den forestillingen som jeg hadde ventet på. Like etter det får vi en leken tenåringsstemning på toget.

Det blir en del scener fra Eiffeltårnet. En ung kvinne hopper fra tårnet og skal ta selvmord, en av guttene hopper etter henne med et strikk i beina. Han redder henne i siste liten før hun når bakken. Vi får også en scene med skoen i et nikk til Askepott. Hovedpersonen jakter en jente han er forelsket i. Det er samme jenta som hoppet fra Eiffeltårnet. Og hun betyr selvsagt trøbbel for ham. Og det er hun som får ham inn i varulvtrøbbel. Musikken ellers har mye rock i seg og en av låtene i filmen høres ut som en engelsk versjon av Dum Dum Boys.

Det er ikke mye skrekk i starten av filmen. Første film føles svært ulik oppfølgeren i starten, så får man flere likheter utover i filmen. Men dessverre blir denne oppfølgeren alt for sparsom i det meste den foretar seg. Skuespillerne i front spiller på noe av sin sjarme, men dette er ikke en ensamblefilm som leverer. Skuespillet hos Tom Everett Scott er meget begrenset. Han ser enten alt for overrasket ut eller har et normalfjes. Du får ingenting i mellom det. Baben i filmen er grei nok, men ikke nok til å rope hurra for, selv ikke når hun flasher ‘titsa’. Men jeg gjenkjenner Julie Delpy (Fra Fær-Soloppgangfilmene og Rød) og Julie Bowen (Fra Happy Gilmore og En moderne familie).

Men med en handling og et manus som lider kraftig av lite oppfinnsomhet og bare nødhandling. Det er svært skuffende med flinke folk som selveste John Landis med på manusskrivingen. Føler ikke filmen har en skikkelig helhetlig historie. Historiefortellingen er litt fraværende. Regien er ved Anthony Waller, som ikke har noen skikkelig minneverdige filmer som har krysset min vei til nå. Men la oss snakke litt om effektene. Du får også en CGI-ulv som ikke ser noe kul ut. Da må jeg si at effektene i den første filmen fra 1980-tallet er overlegen denne filmen å på alle mulige måter. Det i seg selv er dårlig nytt i en varulvfilm. Det er også mange andre teite andre ting som at noen kan gå gjennom ting. Det ser rett og slett bare dumt ut.

Konklusjon
Dette begynner utrolig tamt. Den første varulvscenen er ikke allverdens. Det er rett og slett ikke mye denne filmen har å skilte med. Og den første timen er skikkelig slapp. Det kommer seg mer de siste 25 minuttene, men da er det allerede for sent til å redde filmen helt. Filmen er greit filmet og spilt, men filmen er så 'drita' kjedelig at den ikke føles en skrekkfilmsjanger verdig. Det er herlig 1990-tallsstemning i filmen, men det er også alt jeg klarer å skvise ut av filmen. Jeg knyttes ikke til noen av rollefigurene. Det er også en ganske plump humor i filmen som feiler langt mer enn den begeistrer. Jeg er nok litt snill når jeg føler filmen redder seg inn på en sterk toer på terningen på grunn av tredje del av filmen, før det fungerer det meste ikke i noe særlig grad.

[ Du kan se filmen i skrivende stund med abonnement på amazon prime ]