---

Ingress:

Frank og Sara lever det gode familielivet. De flytter ut på landet for å ha mer tid til hverandre, men da de flytter inn i det gamle huset, begynner mye rart å skje. Det kommer merkelige lyder fra hus og vegger. Tapeten blir tatt ned fra veggene om natten. Hva er på ferde? Noen eller noe er i huset. Jo lengre familien bor i huset, jo mer snodige ting skjer. Hvordan skal dette ende?

Anmeldelse:

Regien er ved Jack Ersgard, som jeg har registrert at har fått regissere b-preget amerikansk skrekk og sci-fi i ettertid. Og han har til og med laget film for det kule b-film-selskapet: Full Moon. Synes denne debutfilmen til Jack Ersgard hadde noe for seg. Særlig når den stormer som verst. Det er også noen mer typiske 'bare på film'-innslag. Du får blant annet noe komikk i filmen ut av en annen verden. Det er ikke morsomt fordi folka er morsomme, men fordi de er for dum og tilgjort at det føles naturlig på noe plan. Jeg lurer egentlig mest på om dette innslaget passer i noen film? Det er slikt som gjør at eldre film var litt forhatt fordi det var for leken og tilgjort på en snål måte. Det er også noe voksent moroskap med at datteren på 7 år forteller om parring av fugler og så smeller det fra lillebroren hennes: ‘Her i huset sier vi knulle’.

Dette er forsøk på en gammeldags spøkelsesfilm. Det er to løsninger på denne filmen og det ene er at det er noe overnaturlig som spøkelser, ånder eller demoner, eller at alt har en naturlig forklaring. De fleste håper jo selvsagt på det første, hvis ikke har vi jo alle blitt holdt for narr hele veien, og det liker vi ikke. Skrekken er litt i skyggen i starten, men så kommer den mer og mer snikende mot slutten. Da tar komikken mindre plass og dette tar mer av i mystisk retning. Filmmusikken er også litt TV-filmaktig og alt for enkel, enerverende og føles alt for kunstig. Skuespillet er enten for komisk, skrudd til eller snålt. Lena Endre spiller en av de mest bærende rollene i filmen og den gjør hun greit, uten å få så mye å spille på. Kjell Bergqvist spiller den andre hovedrollen og er best kjent fra Onskan, Beck og Smala Sussie.

Filmen er laget med svært enkle og simple virkemidler. Fotoet er ikke særlig forseggjort og her er det ingen fikse vendinger eller kule overganger og klipp. Innholdet taler mer for seg selv. Med andre ord har filmfortellingen mer å gå på. Blandingen kunne vært mye mer skrudd til stemningsmesseg. Først da kunne dette ha fått mer skrekkeffekt i seg. Det er langt fra dette til mesterregissører som kan bruke sine virkemiddel med bravur. Det blir veldig mye zooming mot en stengt dør som vi skjønner har noe den gjemmer bak seg, men døren i seg selv er ikke det grann skummelt. Også scenene fra loftet er dårlig formildet. Det er for lyst i rommet for at vi skal se hva som skjer og lyssettingen kunne spilt mer på lag med scenografien i disse scenene.

Det hele har en god del nostalgi i seg med 1980-tallssveiser, hus og annet som er avleggs i dag. Alt er laget i en tid der skandinavisk film ikke hadde allverdens med penger i seg og det også var dyrt å lage film. Da fikk man lite film for det budsjettet som man hadde til rådighet og det synes litt på denne filmen. Filmen holder litt høyere kvalitet enn en del av det norske TV-innholdet fra samme tid, men dette slår ikke klassikerseriene som Rød Snø med mer. Innholdet er basert på en simpel ide og et veldig enkelt konsept som er brukt mange ganger før. Jeg føler ikke filmen mestrer skrekkfilmsjangeren særlig bra i filmen. Skrekken kommer mer i andre rekke. Du får også en del fyll i filmen i scener der man prøver å gi mer kjøtt på beinet på familien og prøve å sette de i en mer naturlig setting. Om de lykkes der er nok mer med vekslende hell. Noen ting blir magaplask og andre ting er faktisk greit ‘familienaturlig’.

Det irriterer meg også hvordan alt baserer seg på at det er noe bak døren på loftet og så ‘gidder’ liksom ikke familiefaren å åpne den simple døren for å sjekke hva som gjemmer seg der. Det er jo enkle paneler å både fikse og slå ned om man skulle inn dit. Men da hadde sikkert filmen blitt for kort? Det er også noen andre rare valg i filmen med rollefigurer som plutselig dukker opp, sånn helt ut av det blå og på komisk vis som ikke passer inn med resten av settingen i filmen. Det er også litt for dumt med elektroniske energimålingsapparater som minner litt om saker fra ‘ghostbustersland’.

Konklusjon
Denne filmen er litt todelt. I første del skjer det fint lite og nærmest ingenting og i andre del har filmen en god del mer slagkraft. Det hele minner om en blanding mellom en svensk versjon av Poltergeist, The Amityville Horror og Ghostbusters, bare mye mer b-preget. Jeg må dog innrømme at slutten faktisk er meget underholdende og nok må ha satt en støkk i mange i sin samtid. Jeg husker at miniserien Marerittet skremte meg på NRK eller Brødrene Dal med det maleriet, men dette er faktisk mye mer spennende enn det.

Det er også laget i samme ånd som en del spøkelsesaktig amerikansk skrekk uten den største finansiering. Du får en film som sikkert må ha vært en vinner i videobutikken på 1980-tallet, men noe ‘høykulturen’ ville bannlyse. Det er mye å trekke filmen for i starten. Der er den tidvis ganske så langt ute å sykler, men jeg liker sjarmen og skrekken mot slutten.

Selve slutten er også litt kul innenfor sin egen sjanger. Men i det store og det hele er ikke dette så skummelt som filmskaperen håper og tror. Likevel har filmen sin sjarme i det enkle den prøver seg på. Om filmen hadde hatt mer skrekk i seg, stemning og bedre filmteknikk, kunne dette blitt sykt fengende. Uansett er dette en kultfilmgodbit for de det rette publikummet.

[ Filmen kan sees i skrivende stund med abonement på TV2 Play ]