---

Ingress:

Alt starter tradisjon tro i Detroit der Axel Foley lever livet sitt på samme måten som han gjorde på 1980-tallet. Som vanlig kommer det også noen ord fra Beverly Hills. Der har vår gamle kjenning, Billy Rosewood, fått nyss i at det Axel Foleys datter, Jane, som er en dyktig advokat, har kommet over litt av en skandaløs sak som trenger litt kløktig og kvikk etterforskning for at saken skal kunne rulle ‘rett’ vei. Axel F kommer selvsagt til Beverly Hills for å hjelpe sin datter, men samtidig må de reparere far og datterforholdet som har vært mer eller mindre ‘ikke-eksisterende’ i alle år. ‘The heat is on’…

Anmeldelse:

Det var litt gøy å våkne opp til at det var kommet en ny Beverly Hills Cop-film på Netflix. Jeg var stor fan av Beverly Hills Cop da jeg vokste opp. Det var en film som influerte populærkulturen og selv om jeg bare var en snørrevalp når filmene var mest populære, så tok jeg igjen filmene på slutten av 1990-tallet når jeg var gammel nok til å se dem. Første film er nok den jeg kommer tilbake til gang etter gang og som jeg fremdeles har stor glede av. Oppfølgerne er ikke like store i mine øyne, selv om jeg også har sett dem et par ganger.

Det er duket for nok en omgang med Beverly Hills Cop, med samme oppskriften som det har vært i alle de andre filmene, bare en del blassere i lengden. Det nye i denne filmen er at mye av ‘moroa’ går ut på far-datter-forholdet, som i seg selv er svært ‘booooooring’. Det gjør at filmen kommer inn i lengre partier uten action og humor. Slikt lider en Beverly Hills Cop-film noe av. Jeg var ikke begeistret for Beverly Hills Cop 3 fra 1994. Humoren er ikke på topp det blir ofte stille i fjøset. Men filmen er ikke direkte dårlig laget og jeg har sett langt verre. Du øyner likevel et håp om at ‘driven’ skal snu og igjen er det snakk om farlige og skumle kartellmenn, og noe bedre blir det mot slutten. ‘Skurkene’ er skruppelløse og bruker masker når de går til aksjon i rein Point Break-stil. Handlingen går selvsagt i narkosmugling og korrupte politifolk, i tillegg til et sentralt opptak som ikke må se ‘dagens lys’.

I det filmen begynner kommer Beverly Hills Cop-musikken, The Heat is up, ut av høyttaleren, og med det settes man igjen med ett i stemning. Og like etter kommer Axel F-musikken og det gir en del tilbake til filmen bare det. Det er noe veldig nostalgisk i den typiske 1980-talls-synthmusikken som ble spilt på nærmest alle diskoteker 24/7 i mange år senere. Filmen har også noen biljakter og annen passe grei action, men det er bare ikke så alt for mye av det. Eddie Murphy ser eldre ut og har ikke den samme gamle ungdommelige sjarmen og glimtet han hadde i øyet før i tiden. Han virker med andre ord litt mer anstrengt for å forsøke å føles yngre i denne rollen. Han prøver hardt å være den samme gamle Axel F, men han er litt vokst i fra den rollen.

Filmen har en del energi til tider, men har også noen dødpunkter. Den er ikke like viril som den første filmen og Axel Foley er ikke helt den helten han en gang var. Likevel er de andre rollefigurene fra dette universell mer en skygge av seg selv. Synes Judge Reinhold og John Ashton som Billy og Taggart har falmet langt mer enn Murphy som bare ser litt eldre ut. Vitsene sitter heller ikke like godt lenger. Murphy er ikke like genuint rappkjeftet som han en gang var. Vi merker det også på stemmen som ikke er like like fløyelsmyk lenger og han har ikke like god timing på leveringen av komikken heller. Konseptet er det samme. Axel F har ikke vokst opp og det føles litt rart. Han er like ungdommelig umoden som han var i 20-årene, bare at han nå er han snart i midten av 60-årene. Likevel er det litt gøy å tilbringe mer tid med denne ungdomshelten som ble et fenomen på alles lepper tilbake på 1980-tallet.

Konklusjon
Filmen føles noe for lang og saken glir for lett. Tidvis har dette spor av en Beverly Hills Cop-film, men gjennomføringen kunne vært mye mer sofistikert. Det føles også noe for lett å skjønne hvem som er den ‘skikkelige’ skurken. Ikke at det var så vanskelig i første film heller, men den hadde bøtter av sjarm og mye mer spenning å skilte med. Beverly Hills Cop 4 er veldig typisk og kommer ikke til å bli noen film som setter spor etter seg i populærkulturen på samme måten som originalen fra 1984 klarte. Til det er dette alt for åleglatt og polert.

Det er en del action mot slutten, men noen partier roes for mye ned. Filmen kunne vært morsommere. Det beste med filmen er at den får deg til å minnes gode tider, og det er det. Tidvis er dette mer plump enn morsomt, men jeg har sett slettere filmer. Det hele bruker veldig lang tid på å komme i gang, og når den først gjør det så føles dette som en grei film å se. Den klarer seg også noen hakk bedre enn film nummer tre i rekken, likevel trenger ikke det å si så mye… Mot slutten får vi spor tilbake til slutten i første film. Dette er ganske likt, men bedre å bruke om igjen noe kult enn å lage noe dumt som ikke ligner grisen.

Det er litt gøy med en ny Berverly Hills Cop-film og dette har sine øyeblikk. Slutten har nok seriøsitet og som sagt noen referanser til nostalgien du ønsker å få en del av i en slik film. Med andre ord er noe på plass i filmen og du føler du får en Beverly Hills Cop-film. Om du vil mimre litt med den fargede helten fra 1980-tallet er dette filmen du fint kan se. Ikke forvent deg mer enn standard action og noe treghet mellom slagene, så kanskje du får en grei sommerfilmtid med Axel F i ny og langt eldre versjon. Han ser som sagt ikke ut som en dag over 40 år, men energien mangler litt og jeg lurer litt på om det er mange purker i USA i felten på over 60 år? Men akkurat det driter jeg litt i. Jeg ruller en treer på terningen for en film som kommer seg mer og mer underveis.