---

Ingress:

Vi følger den unge kvinnen Patience Philips. Hun levde et ubetydelig liv som en sjenert designer i et skruppelløst kosmetikkselskap. Livet hennes endres voldsomt da hun kommer over selskapets mørke hemmelighet som ikke må lekke ut. Alt startet den dagen hun døde. Da blir hun født på ny i et lakk og læraktig kattekostyme. Hun blir både sterk, smidig og med dyriske sanser, akkurat som en katt. Hun lever et dobbeltliv der hun lever sitt usynlige liv om dagen og blir fryktløse Cat Woman når kriminalitet skal bekjempes. I en slags finne seg selv-prosess, går hun etter de som drepte henne for å finne ut hvordan og hvorfor…

Anmeldelse:

Når jeg var i DC-hjørnet kom jeg over denne lille ‘slageren’ fra 2004. Det er en forhatt film av mange og ble en slags kalkun av kritikerne. Kalkunfaktoren gjorde meg ekstra nysgjerrig på hva filmen ville romme. Var den virkelig like dårlig som sitt rykte? Eller om mulig enda dårligere, siden tidens tann kan ha løpt fra filmteknikken også? Det som i alle fall er sikkert er at om du liker latterlige filmer er dette en film rett i din gate. Dette er supeheltfilmens store bidrag i kultfilmer som er ment som seriøse, men som i virkeligheten opptrer som en parodi på seg selv.

Mitt forhold til DC-universet går langt tilbake og det første møte med DC var gjennom den populære Supermannfilmen. Siden la jeg mer min elsk på Batman og leste flittig om Lynvingen i øvre del av barndommen. Min første Batman-film ble Batman Returns, som jeg lånte til min bursdag på VHS i 1993. Akkurat den filmen var nok litt for mørk og voksen for meg den gangen, men ble mitt første møte med Tim Burton som jeg har hatt stor glede av etterpå og også mitt første møte med Catwoman på film. Hun ble da spilt av stødige Michelle Pfeiffer. Jeg skal dog legge til at jeg hadde sett Catwoman på TV før i den altoppslukende NRK Batman-TV-serien med Adam West, som gikk på NRK på starten av 1990-tallet, men det er en annen historie. For nerdene er dette også en annen Catwoman enn i tegneserien, siden hun har et annet navn og ikke følger den samme historien som tegneseriene.

På begynnelsen av 2000-tallet kom det en rekke forsøk på tegneserieadapsjoner. Noen få er blitt klassikere, men de fleste er for lengst glemt. Av de mer glemte finner vi Elektra, Daredevil, Fantastic Four og selvsagt Catwoman også. Halle Barry var et navn på alles lepper da Catwoman kom. Det var i omtrent samme tidsperiode som hun ble kronet til Oscar for sin innsats i Monster's Ball, hun prydet de populære X-Men-filmene med sin rolle som Storm og hun spilte kvinnelig ankerrolle i James Bond 'Die Another Day'. Dessverre førte Catwoman-rollen til en metning hos folket over hennes popularitet. Hun ble mer latterliggjort enn forgudet som skuespiller etter dette. Så raskt kan man gå fra elsket til ‘hatet’ på grunn av et feil rollevalg.

Regisør Pitof hadde laget en film før denne og hadde stor ekspertise innenfor spesialeffekter for filmer med 'Alien Resurrection' som den store blockbusteren på merittlisten hans. Han viser seg ikke som den beste fortelleren, men jeg har sett verre i b-filmens verden, men mange av de filmene er ofte så dårlig at de er bra og det er et kult moment igjen. Likevel er det noe gøy å se Catwoman også. Det er lett å le av den i all sin naivitet. Det er dog dårlig humor, slett karakteroppbygging og et plott som ikke er særlig mye å skrive hjem om. Også kostymet til Catwoman ser tøysete dumt ut og scenen når hun drikker melk i baren på et utested er gøyalt lite vellykket. Som catwoman er Halle Berry halvnaken. Hun går rundt i en sort lakk og lær BH og en matchene bukse med luftehull.

Halle Berry er sukkersøt som den herlig naive Patience Philips. Etterforsker Tom Lone legger sin elsk på Patience. Det er første gang noen ser ut til å legge merke til henne og jorden. Lurer på om de faller for hverandre? Filmen åpner ganske vanlig i det litt fordummende hjørnet. En katt begynner å dukke opp rundt leiligheten til hovedpersonen. Dette er selvsagt et frempek mot hva som skal komme. Når hun skal redde en katt utenfor vinduet hennes ender hun opp med å nesten dø i en latterlig dum scene der hun står rett over avgrunnen og den sikre død i det en politimann løper noen etasjer opp for å redde henne gjennom vinduet i siste sekund i det hun faller ned i døden.

Du får også den superklisjescneen når kosmetikkfirmaet presenterer sannheten om at selskapets nye sminke har alvorlige bivirkninger og Patience Philips på klossete vis forviller seg inn i lokalene og knuser et glass i det hun får høre alt. Hun må da komme seg unna i vill fart der alle lederne i selskapet med mer prøver å drepe henne. Det ender i den sikre død i det hun drukner i et vann sammen med en katt som mjauer som en hval i vannet. Denne katten vekker henne også igjen som en kattekvinne i det hun dør. Disse scenene føles latterlig i en slik A-film som dette.

Skuespillet er ikke blant det mest vellykkede. Det er også noe med timingen til skuespillet hos Halle Berry som virkelig ikke sitter i denne filmen. Hun blir gjort så syk dum og deilig i filmen at det lyser ekte falskhet av det meste hun prøver seg på i filmen. Basketkampscenen er også såpass banal at den kunne vært med i en dårlig barnefilm i samme periode. I neste scene deiger Halle Berry seg voldsomt og nærmest danser dumt i mens hun snakker i telefonen.

De digitale effektene føles også veldig utdaterte. Det ser virkelig 'fake' ut når catwoman slenger seg rundt i taket på et stort rom. Det er scener som får dette til å se ut som svært utdatert i sammenligning til Matrix som ble laget hele 5 år før dette og i de digitale effektenes virkelige barndom. En del av sekvensene ligner mer på dataspillsekvenser mer enn effekter verdig en film.

Konklusjon
Filmen føles direkte parodisk på seg selv til tider. Det er med andre ord noe litt småeksotisk over å se en slik film som beveger seg over i det latterlige landskapet og minner oss på at balansegangen på hva som er kult og hva som ser dumt ut, noen ganger kan være papirtynn. Synes også at Halle Barry nok ikke er skyld i hennes dårlige skuespill i filmen selv, fordi hun ville aldri nedverdiget seg selv så mye for en rolle av helt egen vilje. Det er åpenbart at noen har styrt henne inn i dette latterlige sporet som er en av faktorene for at filmen synker sammen med skipet. Man kan snakke om filmer som The Room og andre i det landskapet. Dette er ikke så dårlig over hele fjølen, men til å være A-film med så mye ressurser er det rart at dette lot passere som produksjon.

Som superheltfilm er dette lite vellykket. Som kalkun er filmen interessant å se for hvordan den feiler. Du får en klisjebonansa uten like i filmen og de typiske scenene som feiler kommer på løpende bånd filmen igjennom. Sjelden har jeg kost meg med mangler i en film like mye. Det er lett og glise og le av scenene som er langt over grensen til det motsatte av det som fungerer. På den måten er ikke dette så langt unna de mange b-filmene som føles lik ut i skuespillet men har ørsmå budsjetter i forhold å jobbe med. Det er svært vanskelig å rulle terning på filmen. Jeg ble underholdt fordi filmen er så langt ute å kjører. Men filmen står rett og slett til stryk men gøy å se likevel. Jeg skjønner hvorfor Halle Berry kom ut i hardt vær etter filmen og folk ikke tok henne seriøst som skuespiller lenger, men hun kunne ikke vite at dette ville bli et så lattervekkende resultat. Som superheltfilm er dette en klar ener, som ufrivillig komedie klarer filmen seg til en firer på terningen.

Jeg avslutter med Helle Berrys siste velvalgte ord i filmen før hun forlater oss og rulleteksten setter inn. Disse ordene kunne også vært en karakteristikk av hennes egen rolleprestasjon i filmen:
‘You see, sometimes I'm good. Oh, I'm very good. But sometimes I'm bad. But only as bad as I wanna be. Freedom is power. To live a life untamed and unafraid is the gift that I've been given, and so my journey begins.’

[ Filmen kan sees med abonnement på MAX ]