Edward Furlong spiller tenåringen Michael, med enkelte sosiale reservasjoner på grunn av en traumatisk opplevelse i barndommen, som kostet hans mor livet. Michael tilbringer dagene på gutterommet med dataspill og skrekkfilmer. På skolen har han startet en skrekkfilmklubb, til rektors store fortvilelse. Michael har sett og spilt alt...

Og han er nå på jakt etter noe som kan gi ham et virkelig kick. Michael svarer på en annonse i "Fangoria Magazine", som lover den mest intense spillopplevelsen, noen sinne. Med revolusjonerende teknologi, lover spillet den utltimate opplevelsen av frykt. Michael er skeptisk, men oppdager snart at dette ikke bare var tomme ord...

Denne filmen har eksistert en stund nå, men aldri fått den oppmerksomheten den fortjener. Dette er nemlig noe så sjeldent som en feel-good grøsser, hvis man kan si det. Denne blander science fiction med grøsser, thriller og komedie, med en feel-good ungdomsfilmstemning, og det funker forbausende bra.

Spesialeffektene er ikke slående bra, men temaet gjør at de passer perfekt. Filmen kan til tider virke en smule cheezy, og nesten litt tåpelig... Men slutten rettferdiggjør alt!  Tidvis leken og morsom, uten at det går på bekostning av grøsserelementet. Grøsserdelen har nemlig også en meget fin nerve. En nærmest perfekt b-film, som de aller fleste overså da den var ny, men som i den senere tid har fått kultfilm status. Og det er lett å forså hvorfor, for denne filmen holder seg svært bra.

Musikken er også et lite høydepunkt, med musikk fra White Zombie, Primus, Pitchshifter, Tad, Butthole Surfers og mange flere. Dette er det jeg personlig vil kalle for kose-grøsser... Det vil si, at jeg koser meg gjennom hele filmen. Hvis du er ute etter en film som er underholdende, aldri kjedelig, med lettsindig stemning, men som også er spennende; gi denne en sjanse. Høyst undervurdert, og godt gjennomført b-film moro, med upåklagelige skuespillerprestasjoner over det hele.