---

Ingress:

Handlingen følger Arild som ankommer en gård med autistiske barn fordi han har et godt øye til en som jobber der. Han kommer tilbake igjen gang etter gang og etter hvert begynner han også å få hjerte til barna på gården. Han får en slags ny mening med livet. Handlingen følger den godt likte onkel Arild, som han kalles. Han er ekstra spesiell for den autistiske jenta Bene, som er litt eldre enn de andre barna på gården. Vi følger livet på gården og hva Arild betyr for de autistiske barna og motsatt…

Anmeldelse:

Alt starter med et togspor og vi hører lydene fra sporet. En jente knuser et vindu på toget og blir overmannet så hun hyler. Vi ser en mann som trekker i nødbremsen på toget. Like etter løper jenta ut av toget og videre opp veien med en annen kvinne løpende etter. Soldaten kommer også etter og blir med opp til gården. Soldaten Arild blir først ikke særlig godt tatt imot av barna som han synes er skremmende og de synes han er uvant, men jo lengre han blir der, jo bedre lærer de ham å kjenne. Da blir han etter hvert omtalt som Onkel Arild.

Regien er ved den norske filmskaperen: Arne Skouen. Her setter han fokus på psykisk syke barn i hans trilogi om barnepsykiatri. Der dette er andre film ut. Den heter Vaktpostene og tittelen hentyder at de voksne på gården er der for å passe på de autistiske barna og må vokte dem for at de skal ha det bra. Fotoet er stilig lagt opp i solid sorthvitt av Odd Geir Sæther. Særlig i rettssakscenene der både gården for autistene og advokatene og dommeren oppleves samtidig i samme scene på fiffig vis.

Alt begynner som et mysterium. En soldat er i en rettssak der han må forklare seg. Hva har han gjort? Hvorfor må han forklare seg i retten? Manuset ble skrevet av Arne Skouen og Johan Borgen. Det hele har et interessant og lekent originalt utgangspunkt for en film. Oppbygningen i filmen måten den mystiske begynnelsen er bygget opp på er ganske kul, men så luften noe ut av ballongen når alt er fremme i lyset. Alt fortelles på retrospektivt vis med flashbacks fra tiden ved barnehjemmet og ut i fra nåtiden i rettsalen. Elsker lyssettingen i filmen som er meget vellykket, proff og får frem det beste i filmens visuelle uttrykk.

Skuespillet er bra tilfredsstillende til å være norsk film. Synne Skouen spiller en autistisk jente. Det gjør hun på svært overbevisende vis. Hun spilte også tittelrollen i forrige film Om Tilla i forrige film i trilogien om barnepsykiatri. Her spiller hun autistjenta Bene som har en svært sentral i filmen på godt og vondt. Selve hovedrollen som Onkel Arild, spilles av Arne Aas. De andre vaktpostene spilles av Rolf Søder, Bjørg Vatle og Rønnaug Alten. I andre mindre roller finner vi storheter som Alf Malland og Hans Stormoen.

Bene og Arild er de viktigste rollefigurene i filmen. Der Bene representerer den 14 år gamle jenta som har dype og følelsesmessige spørsmål i livet som: Hva slags farge er det på drømmene? Dette kan selvsagt ikke retten svare på. Bene lever sitt liv basert på sin egen virkelighetsoppfatning og Arild respekterer henne som et likeverdig menneske. Han tar henne mer og mer seriøst etter hvert og dette forandrer hans oppfatning av autister fra å være noe skremmende til å bli noe han kan kjempe for.

Konklusjon
Dette er meget kunstnerisk lagt opp. Det er ikke alltid jeg skjønner helt hva filmskaper prøver seg på, selv om alt klarner mot midten og utover. Det fordi starten oppleves som veldig forvirrende, men dette er nødvendig for oppbyggingen i filmen. Dessverre er det ikke så mye driv i filmen når først katta er ute av sekken, men likevel tør filmen å ta opp et viktig tema og problemstilling med hva som er viktigere i samfunnet av verdier og ikke. Filmskaper Skouen klarer å komme meg en sin kritikk av et system på intelligent vis og det er åpenbart at Skouen prøver seg på noe nytt med Vaktpostene og ikke følger det vanlige filmsporet. Enten blir du med på de kunstneriske notene til Skouen, eller så avfeier du dette som for sært. Det var ikke alt jeg likte like godt med filmen, men den klarte i alle fall å overraske meg og Skouen har virkelig lagt seg i selen for å gi oss en helt annen film enn Om Tilla. Jeg ruller en firer for en film som sikkert var en helt annen bragd da den kom enn den oppleves som i dag, likevel er dette stødige nok ‘filmsaker’.

[ Filmen er anmeldt på DVD fra samleboksen i egen samling: 'Arne Skouen den komplette samlingen' ]