( + )

Dawn går på den nådeløse ungdomsskolen. Hun er alt annet enn populær og lever i håpet om at populariteten hennes skal snu og at hun skal blomstre som alle andre. Dawn, eller Wiener Dog, som hun blir kalt, blir mobbet og ingen vil vite av henne. Vi følger henne gjennom en tid på ungdomsskolen. Hun forelsker seg i en eldre gutt som knapt legger merke til henne og tar de første stegene over i voksenlivet, selv om livet for henne er alt annet enn enkelt. Velkommen til Dawns nerdete verden…

Filmen åpner med et typisk familiebilde fra slutten av 1980-tallet akkompagnert av klassisk pianomusikk hvor det zoomes inn mot hovedpersonen med briller og store fortenner. Vi treffer jenta i kantinen på skolen. Det er mye summing i kantinen og dette er et positivt sted for mange av de andre. Hun er utilpass og vet ikke hvor hun skal gjøre av seg med lunsjbrettet sitt. Alle bordene er fulle og ingen vil ha henne ved siden av seg. Hun blir også mobbet og utstøtt, selv fra de som er nederst på rangstigen. Dawn får straff fra lærerne når hun gir beskjed om at noen skriver av svarene hennes.

Det er tungt å ha et liv der alle hater deg og ingen ser deg for den personen du virkelig er. Du får hjerte for Dawn. Jeg kjenner meg litt igjen i rollen som lite populær og sjenert ungdomsskoleelev. Det er ikke lett å være mobbeoffer og ikke passe inn selv hjemme heller. Hun bryr deg om andre som er i hennes situasjon, men andre mobbeoffre liker ikke å bli assosiert med henne. Du får også dataspillene og datamaskinene fra denne tiden og mye annet som nerdene dyrker.

Dawn vil bli populær som alle andre også ønsker i klassesystemet. Når moren befaler at søskene skal elske hverandre selv om lillesøsteren plager Dawn til smertegrensen. Broren til Dawn er nerdens konge og han later som han ikke bryr seg om jenter og bare dyrker sin skolekarriere. Hans bandkollega faller Dawn for og blir hennes besettelse, selv om han er en del eldre enn henne. Det er skikkelig treffende å se hvordan Dawn prøver å kurtisere den langhårete Steve. Hun vil at Steve skal ta henne bort fra det forferdelige stedet og elske med henne. Dawn har også et motstykke i Brandon som legger an på henne, men Dawn vil ikke ha ham.

Filmen er regissert og skrevet av Todd Solondz som jeg kun har sett Storytelling fra 2001 fra av fra før av. Jeg likte Storytelling, men dette var en film av et langt større kaliber. Welcome to the Dollhouse er gjennomført som få og har en skikkelig klar og solid signatur i seg. Filmen er både flott filmet, treffer nerven i nerdemiljøet fra denne tiden. Det kule er at den også er sett på fra jentenerdens perspektiv, som føles ganske så originalt. Filmen dyrker 1990-tallets stil og hvordan unge var da. Filmen vant hovedprisen på Sundance Film Festival i 1996 og det kan jeg skjønne med hvor hardt filmen treffer i det den prøver seg på. Manuset har også mange kule poenger i seg og virker gjennomarbeidet. Det blir det god film av.

Konklusjon
Welcome to the Dollhouse er en kjempefilm som jeg satte stor pris på. Den tar på kornet hvordan det er å være upopulær og sjenert i skolesystemet. Filmen er ganske morsom i alt det vonde og det mørke i hvordan Dawn har det. Filmen er prydet av 1990-tallets farger med rosa. Bandmusikken er også ganske så nerderisk sær med populære korpsinstrumenter som krydder i det antipopaktige preget. Søsteren til Dawn leker med dukker og er gjennomført jente-jente og dermed tittelen ‘Welcome to the Dollhouse’ som er en tittel med flere lag for en jente av Dawns kalliber. Det er morsomt med tittellåten som føles veldig passende til innholdet på en snål og morsom måte som nailer dramakomedien på en sjarmfult og direkte vis.

Liker at filmen har et hjerte for Dawn. Hun skinner i filmen, selv om alle behandler henne som hundeskitt. Humoren er mørk og rå, men nødvendig for å beskrive hvordan Dawn og en del andre lignende som henne har det. Dette var en film som traff meg midt i hjertet. En film som beskriver en generasjon og hvor hjerterått barn behandler hverandre i tenårene for at man skal prøve å bli mer populær i systemet der ingen vil ha noe med å gjøre de som er på bunnen av rangstigen. Det som i alle fall er sikkert er at filmen beskriver at alle ikke er som de ser ut til å være. Dette er en film som var inn i tiden og som beskriver hvordan de mindre populære elevene hadde det. Filmen setter virkelig fingeren på hvordan for mange skolen kan være et mareritt som aldri tar slutt før man sitter der med vitnemålet.