---

Ingress:

Den unge FBI-agenten Lee Harker jobber med en stygg seriemordersak hvor satanisme og det okkulte er sentrale trekk. ‘Longlegs’ er en morder hvis komplekse og intrikate arbeidsmetode strekker seg flere tiår tilbake i tid, samtidig som også Harker selv blir mer og mer personlig dratt inn i saken. 

Anmeldelse:

Det er en takknemlig opplevelse og overvære regissør Oz Perkins skrekkthriller som tidvis er riktig så creepy, ekkel og skremmende.

Perkins, som er sønn av sin legendariske far Anthony (Psycho, 1960) har tidligere også lekt seg med skrekk, som i Gretel & Hansel (2020) og I Am the Pretty Thing That Lives in the House (2016). To særegne og dels interessante filmatiske verk, men som parallelt også opplevdes lange, slitsomme og krevende. Med Longlegs tar Perkins steget et godt hakk opp, både i effektivitet, medrivende engasjement og tilnærmer seg genren på en langt mer kommersielt fengende måte.

Ikke misforstå, for Perkins er i aller høyeste grad fremdeles særegen så det holder. Allerede i anslaget varsles det noe eget og småsært, men samtidig merker man hvor utrolig effektiv han er på å skape en uggen stemning, med bildeutsnitt, kamerainnstillinger, klipp, lyd og overraskelser. 

Longlegs sin åpningsscene klarte faktisk å frembringe en intens ståpels på ryggen hos undertegnede, noe som er særs sjeldent å oppleve. Dette er kanskje en av de beste åpningsscenene man kan huske innen genren på svært lang tid!

Og de narrative og filmatiske overraskelsene fortsetter også å komme. Perkins klarer flere steder å bryte forventningene våre og genrens grep rundt jumpscares, spenningsoppbygging, med mer, noe som gjør at man lenge sitter som på nåler. Samtidig ser man også umiddelbart likhetstrekk til kjente og kjære filmminner her.

Handlingen er hovedsakelig lagt til tidlig 90-tall og den mørke farge- og gledesløse estetikken, samt agent Lee Harker selv, bruker ikke mange sekundene på å ta oss med tilbake til filmikonet agent Clarice Starling (Jodie Foster) og Nattsvermeren fra 1991. 

Stemning, arkitektur, historie og karakterer tar også undertegnede med til en annen like tidlig 90-talls klassiker, nemlig serien Twin Peaks. Perkins blander også inn amerikansk seriemorder-historikk, kultur og estetikk, blant annet igjennom brev som Longlegs legger igjen på åstedene sine i form av noen Zodiac-liknende kodebrev som agent Harker må forsøke å knekke. 

Maika Monroe, som slo igjennom i hit-grøsseren It Follows (2014) spiller glimrende særegent den litt snodige agent Harker som åpenbart har en broket fortid, og/eller har flere ikke-uttalte diagnoser. Når Longlegs åpenbarer seg fullstendig, trer Nicholas Cage frem i en rolle som virkelig skiller seg ut, noe som sier litt, all den tid Cage har gjort mange sære roller de siste årene.

Skikkelsen til Cage er både forstyrrende ekkel, outrert og karakteristisk. I den enorme mengden filmmonstre er dette i seg selv veldig godt gjort! Skurken Longlegs oppleves som en blanding av Jokeren, blandet med Buffalo Bill fra nevnte Nattsvermeren. Ikke akkurat noe sjarmerende godgutt, med andre ord. 

Noen vil muligens synes at morder Longlegs er noe overspilt, samtidig som at filmen generelt er såpass spesiell at noen kanskje vil falle litt av underveis. Bruken av mørk humor er dog vittig og litt avskrekkende, selv om dette samtidig også ironisk nok tar litt brodden av creepynessen. Effekten av særpreget vil nok med andre ord sprike flere veier, alt etter øynene som ser.

Men Oz Perkins skal med Longlegs uansett søren meg ha en gedigen stor stjerne i boken for å både ta undertegnede (som har sett ALT innen skrekk!) på senga allerede i anslaget, samt makte å lage noe som føles eget, samtidig som han blander inn film-, pop- og virkelighetskultur på en fengende måte. 

Longlegs er virkelig en opplevelse som i god grad unngår å bli en generisk formelskrekk, noe som burde være nok til å få skrekkfans til å sprinte til nærmeste kino, spør du meg. Skrekken og de ekle stemningene i filmen fungerer best når ting bryter med forventninger og så lenge ting holdes off-screen. Etter hvert som ting vises mer og mer, faller intensiteten også litt. Filmens styrker holder med andre ord ikke helt inn, inkludert en slutt som ikke matcher genrens aller beste. Longlegs for øvrig har likevel elementer og etterfølgende gyseropplevelser man sent vil glemme og som virkelig gjør filmen enkel å anbefale på det sterkeste.

(Foto/Copyright: Ymer Media)