Vi følger kong Hidetora. Han lever i et samurairike på 1600-tallets japan. Kongen har tre sønner og arvinger av tronen. Han forviser en av disse fra riket sitt, men angrer etter at de to andre sønnene går i krig med hverandre. Det gjør at kongen lengter etter den forviste sønnen. Du får en fortelling om maktkamp og familiestridigheter som ypper til krig med hverandre...

Filmen er løst basert på William Shakespears teaterstykke: Kong Lear. Det er ikke noe nytt for Akira Kurosawa som har laget flere filmer med utgangspunkt i Shakespearverk. Tittelen hentyder på en orkide og er også brukt som et japansk jentenavn. Filmen åpner med noen vakre naturskildinger med grønne daler og samurairyttere og noen villsvin som løper fritt. Selve handlingen starter med et allmøte med en rekke fornemme samuraier. Hoffnarren er veldig artig med noe som ser ut som en 1980-talls rød og fargerik treningsdrakt.

Regien er ved den japanske mesterregissøren Akira Kurosawa. Han gjør med dette sin aller beste fargefilm med Ran. Akira Kurosawa får mye ut av fargene i filmen. Fotoet er mest nærbilder og noen oversiktsbilder. Kurosawa er god til å bruke bildet til å fortelle historien på en interessant og visuelt givende måte. De kule og fargerike kostymene og den flotte naturen i bakgrunnene er strålende vakker og gjør dette til en film som umiddelbart føles som en ekte klassiker. Det er ikke så mange klipp i filmen som har en fin rytme med en del lengre scener som gir oss tid med rollefigurene.

Dette var den dyreste japanske filmproduksjonen i historien da den kom ut med et budsjett på mellom 11 og 12 millioner dollar. Det ble brukt lang tid på å filme og ferdigstille filmen. De begynte å filme filmen to år før den kom ut og før det igjen ble det brukt lang tid på å forberede filmen som kom fra en ide Kurosawa fikk på 1970-tallet. Det er også en del voldsomme stunts i det vi ser folk faller av hester og lignende. Musikken er ikke veldig fremtredende i filmen. Noe er musikk spilt av rollefigurer i filmen og noe er noen enkle musikktrommer og annet som går i bakgrunnen i og mellom slag. Likevel er det mye bruk av bakgrunnslyder med insekter og annet som er med på å skape atmosfære i filmen.

Dette føltes som å se et svært eksotisk spel, men filmen er godt fortalt og Kurosawa viser at han fremdeles har mye film i seg også i Ran. Den gamle mesteren viser at han mestrer fargefilm til fingerspissene på samme måten som de uberkule sort/hvitt-filmene hans fra glansperioden hans. Ran føles rett og slett spektakulær å se. Den har såpass mange visuelle nytelser i både scenografi og hvordan fotoet er bygget opp. Med andre ord er dette en fin videreføring av Kurosawas udødelige samuraifilmer. Dette føltes også enda mer episk og storslagent skildret, det er filmfortellingen som står i sentrum heller enn innholdet, og det er slik gode filmskapere bør gjennomføre filmer.

Settene er store og grandiose og man merker at denne filmen må ha vært påkostet. Noen av bygningene blir også skadet av brann i filmen som følge av slagene. Scenene når herskeren blir gal er ganske teatralske og tilgjorte, men passer inn med resten av stilen i filmen. Elsker en del foto med solen som går bak en sky. Liker også scenen med tåke i krigsangrepsscener. Det hele ser ganske spektakulært ut heller enn militært riktig. Men filmmessig er det mye action i disse angrepene og vi får en del kule slagscener.

Filmen kan nok for de mest actionhungrige føles ganske langtekkelig, men for min del er jeg vant med rytmen i eldre filmer og klarte å ta imot det jeg får i filmen. Det er dog actionscener i filmen i en del drag, men filmens hovedfokus er mer å bygge opp rundt dramaet. Historiemessig skjer det heller ikke det meste, men lat baserer seg på strid i familien og krig. Det er mye fokus på den japanske kulturen der mye er basert på ritualer og kulturmessige måter å oppføre seg på. En del av disse scenene er nok vanskeligst å fordøye for oss som ikke skjønner oss på den slags. For oss ser dette mer ut som noe unaturlig skuespill som nok vil irritere mange nordiske med fokus på vår vestlige kultur. Samtidig er det også noe eksotisk over hvordan japanerne levde med sin helt spesielle kodeks.

Konklusjon
Filmen er også litt lang med sin spilletid på opp mot tre timer. Alt begynner veldig stillferdig, men bygger seg opp mot krig. Replikkvekslingen og skuespillet er meget dramatisk og urtypisk japansk. For oss i vesten ser dette nesten litt tilgjort og teatralsk ut på skuespillfronten, men man vender seg lett til det og verdsetter filmens andre kvaliteter. Det er vanskelig å tidfeste hvor filmen tar plass, men det er heller ikke så viktig. Den er i alle fall sentrert under Samuraitiden i Japan. Herskeren går gjennom en transformasjon der han går fra en streng og totalitær leder, til å se ut som og bli mer og mer lik et spøkelse.

Det er i alle fall en sterk signatur på de forskjellige sidene i slagene som gjør dette lett å følge med på. Det er mest fokus på det visuelle i filmen og dette ser virkelig bra ut til en hver tid. I handling og form er innholdet mest vist i form av den Shakespearske tragedien som skinner igjennom i verket. Det er ikke mye blod og gore i filmen, men noen små scener er grafiske med heftig rødfarget blodsprut på veggen. For min del var dette en opplevelse å se og føltes som en oppvisning i filmkunst. Ran kan med andre ord virkelig anbefales for filmelskere.