( + )

Vi treffer den pensjonerte amerikanske etterforskeren Harry Kilmer. Han var dedikert i jobben sin og da hans tidligere sjefs datter blir kidnappet av den japanske mafiaen i Kyoto, tenker Harry å gjøre alt han kan for å få jenta i sikkerhet. Det betyr at han drar til Japan og prøver å oppsøke den kriminelle underverdenen bestående av Yakuza’ene. Det blir en farlig affære der han ikke vet helt hva som venter ham…

Jeg har hørt om fenomenet Yakuza gjennom filmer og det er som en japansk mafia å regne. I starten på filmen får vi følgende beskrivelse:
Det japanske Kan for dette ordet er satt sammen av numrene åtte, ni og tre, som totalt blir 20. Et tapernummer innen japansk hasardspill. Det er dette den japanske gangsteren, i sin perverse stolthet, kalte seg. Yakuza’ene startet i Japan for over 350 år tilbake som falskspillere, tvilsomme kjøpmenn og svindlere ved omreisende markeder. De skal også ha beskyttet de fattige i byene og på landsbygda fra bander av adelsmenn og plyndringstokt. Dette gjorde de visstnok med makeløs dyktighet og mot. Til dags dato sies det at yakuza’ene følger en æreskodeks som er like streng som samuraienes bushido.

Du får en film der østen møter vesten og du får både amerikansk og japansk personell på begge sider av kameraet. Filmen begynner på japansk vis og er bygget opp som et neo-noir kriminaldrama. I hovedrollen treffer vi selveste Robert Mitchum, kjent fra Cape Fear, El Dorado og Den lengste dagen. Det er også kult å se Ken Takakura som Ken Tanaka i filmen. Takakura er viden kjent for å være med i filmer fra Toei Film Company og spilte også i Ridley Scotts Black Rain.

Regien er ved Sydney Pollack, kjent for klassikerfilmer som Out of Africa, Tootsie og Jeremiah Johnson. Pollack er en dyktig regissør og har laget en kul film, selv om dette ikke er blant det aller beste han har laget er det en fin kvalitet i filmens japanske scener. Denne kvaliteten er med på å skape en godt fundament i filmen, selv om filmen til tider kan virke noe rotete i måten den er laget og satt sammen på. Likevel er filmen bra original og skiller seg bra ut i mengden.

Det er et herlig 1970-talls driv og 70-tallets herlige tidskoloritt over det hele. Det er bra med farger i bildet, lilla og rød. Noirstemningen har et mørke og detektivopplegg. Fotoet har en del nærfoto og samt noen fotomontasjer som er med på å fortelle historien og skape stemninger av å tilbringe tid med rollefigurene. Musikken er meget noiraktig med rolig saksofonmusikk og annet mer thrillerpreget lyd i ny og ne. Noe av musikken er også litt japanske toner i ny og ne.

Manuset er penneført av Paul Schrader, som senere har skrevet manus for andre store filmer som Taxi Driver og Raging Bull i samarbeid med Martin Scorsese. Dette er Schraders første kreditterete manus. Videre har Robert Towne, som skrev Chinatown, skrevet om manuset for å få det skulle passe mer inn i sporet som Sydney Pollack ønsket. Liker dog godt at filmen ikke de japanske rollefigurene blir behandlet med respekt i filmen. Det er dog mye tunge overforklaringer av japanske skikker i forbindelse med ære og lojalitet. Med dagens øyne og med posisjonen japanske samuraikulturfilmer har i vesten, så føltes dette litt for mye av det gode.

Konklusjon
Dette er en typisk 1970-tallsaktig thriller. Filmen var kjent som en veldig voldelig film for sin tid, men har ikke det helt store voldsdrivet etter dagens standard. Med andre ord er dette ingen Tarantinolignende film. Du får en del skyting og annen vold med sverd. Det blir noen voldelige scener som da en Yakuza kutter av en arm med et zamuraisverd. Fotoet er kult utført og filmen er solid sydd sammen filmteknisk med en original historie, men dette ble for meg noe tungt å følge til tider.

Derfor får filmen bare en sterk firer på terningen. Om du er en av de som elsker thrillere fra 70-tallet, så er dette noe du bør prøve deg på. Det er ikke den største klassikeren, men likevel er dette på sitt beste ganske potent. Så får det heller være at filmen bruker mye tid på å fore oss med info som skal forklare hvordan japanerne handler og er, i stedet for å tenke at det kan vi finne ut selv om vi er interessert. Jeg tenker også at hovedrollefiguren er der av en grunn for å være et amerikansk anker, men for å være helt ærlig, kunne nok det vært mer naturlig å ha en japansk rollefigur, i stedet for en amerikansk ‘bestefarsskikkelse’.