( - )

Vi møter unge Jules som er lidenskapelig opptatt av opera. Han er da særlig opptatt av en operasangerinne ves navn Cynthia. Han kjøper billett på hennes konsert i Paris og tar opp konserten med hifi-utstyr. Han hører på opptaket ofte, men ved en tilfeldighet er det et annet opptak som skal bli heftigere for ham i livet. I det en prostituert kvinne holder på å bli myrdet kaster hun et lydopptak med fellende bevis mot farlige folk. Det gjør at Jules liv også blir satt i fare, samtidig som operasangerinnen han er opptatt av, begynner å komme tettere på livet hans…

Filmen åpner rett før en operaforestilling. Det er ikke mye dialog før divaen kommer på scenen og begynner å synge på vakkert vis. Alt er bygget opp som en dramathriller og blir ansett som en kultfilm. Diva gikk ikke så bra da den gikk på kino i Frankrike, men fikk seg en oppsving når resten av verden begynte å trykke filmen til sitt bryst med gode anmeldelser over hele fjøla. Vi snakker om en film som representerte noe nytt og det ble snakket om en fransk bølge med filmer med estetiserende stil.

Dette er en fransk film som er regissert av Jean-Jacques Beineix, som er samme navn som lagde den kontroversielle kjærlighetsfilmen Betty Blue - 37,2 grader om morgenen. Jeg har sett Betty Blue noen ganger og liker den visuelle stilen til Beineix og synes denne filmen også har mye å by på. Filmen er vakkert filmet med god rytme. Alt er meget kunstnerisk utført. Det er et flott fargespill i filmen med mye blått i bildet og stilig lyssatt med noen neonfarger også går igjen i fotoet. Skuespillet er fint utført med Frédéric Andréi og Wilhelmenia Wiggins Fernandez i spissen.

Musikken er mildt sagt i det vakre hjørnet og roer ned filmen og gir oss mange stunder der filmen byr litt på seg selv. Dette er stunder der hovedrollefiguren bonder med musikken og divaen. Filmen kommer tett på både musikken og forholdet til divaen, som blir hovedfokus i filmen. Det andre kommer mer i andre rekke, selv om spenningen og nerven ligger i den ytre historien rundt kriminelle krefter og hvordan de vil ødelegge bevis mot seg. Men jo mer man kommer inn i filmen jo mer tar thrilleren og det kommer mer spenning inn i blandingen.

Konklusjon
Diva føles ganske så spesiell. Den føles visuelt sett som en vinner, men drivet ligger ikke så mye på spenningssegmentet som jeg hadde trodd ut i fra hva jeg leste om filmen bakpå coveret. Likevel er det noe veldig spesielt over filmen. Særlig på det visuelle planet. Noe som tiltaler meg stort å se. Filmen føles rett og slett som behagelig å se og tematiserer flott sammen med musikk og tittel. Du får en film som skiller seg godt ut i mengden. En film jeg rett og slett ikke klarer å mislike.

Jeg elsker det franske poetiske og stilsikre ved filmen, men for noen vil nok kanskje det hele føles for spenningsmessig søvnig og for kunstnerisk stilmessig skrudd til. Det er derfor vanskelig å rulle terning på filmen, men den fortjener å bli ansett for sin visuelle innpakning. Derfor smeller jeg til med fem svake øyne på terningen, og med det kommer en stor anbefaling til deg som vil se noe annerledes og langt i fra Hollywoodsk.