---

Terningkast:


Ingress:

Alt starter med at faren Cooper tar med seg tenåringsdatteren sin Riley på en konsert hos den superkjente artist Lady Raven. Konserten tar plass på en stor innendørs arena. Alle hygger seg og alle er i ekstase når Lady Raven går på scenen. Men noe skjer i kulissene. Når konserten er i gang kommer det drøssevis med SWAT-politifolk til konsertarenaen. Cooper prøver å hygge seg med datteren Riley som er i hundre, men Cooper skjønner at noe er i ermet og han prøver å finne ut av hva som skjer. Det er duket for litt av en kveld på konsertarenaen…

Anmeldelse:

Regien er ved min ynglingsregissør fra tenårene, M. Night Shyamalan. For min del er det alltid litt gøy når han kommer med ny film. Det er ikke alltid at jeg synes alle hans filmer er så gode, men han er god på å gjøre mye ut av lite. Akkurat det digger jeg med Shyamalan og at han lager filmer med både thriller, skrekk eller annet finurlig. Denne filmen er noe mer rett frem og åpenbart ymtet på å fri til et langt yngre publikum enn mange av hans største suksesser, selv om filmen faktisk har 15 års aldersgrense.

Jeg visste ingenting da jeg gikk til denne filmen og det er jeg glad for. Om du leser litt om filmen på nettet, får du avslørt alt for mye og har nærmest null utbytte av filmen. Derfor avslører jeg ingen av tvistene i anmeldelsen. Denne gangen skal vi rett og slett på konsert. Du får rett og slett følelsen av å være på konsert gjennom filmens første del. Det er en følelse som føles både greit og litt halvinteressant for meg som ikke oppsøker konserter av dette slaget. Men mange unge vil nok like denne settingen langt bedre enn meg. For min del er første del i filmen den svakeste og mer av spenningen kommer mer til sin rett mot slutten.

Igjen blir vi utsatt for nok en psykologisk thriller som M. Night Shyamalan lager drøssevis av. Dette er nok ikke blant hans aller beste filmer og heller en som er litt midt på treet. Det fordi filmen er formet på et enkelt konsept. Det kommer også en tvist i filmen som jeg synes blir avslørt for tidlig og som setter mye av premissene for filmen. Mye blir litt gitt og vi skjønner hvilket spor filmen kommer til å gå inn i. Noen plottelementer virket også noe tynne, men man slipper unna mye på film ofte…

Skuespillet er ganske bra utført. Josh Hartnett er tilbake og han spiller godt i hovedrollen og blir et spesielt anker i filmen. Datteren hans spilles av Ariel Donoghue og som artisten spiller regissørens datter, Saleka Shyamalan. Jeg synes Saleka Shyamalan har en veldig ned på jorden rolle med litt stjernetekke. Som vanlig drar også M. Night Shyamalan en Hitchcock og dukker opp i en liten rolle i filmen.

Konklusjon
Jeg elsker mye av det Shyamalan lager og denne filmen har et veldig godt skall, men selv om manuset har mye flid i spenningsmomentene, så mangler dette noe driv og mer briljans for å virkelig ta meg med storm. Det er lite nytt og ikke noe du ikke har sett før i denne filmen. Sånn sett føltes filmen veldig oppskriftsmessig og føles en noe mer lettvekter enn mange av de kuleste filmene til Shyamalan. Likevel er dette greit underholdende og du ser konturene av en god thrillermaker, selv om dette både filmteknisk og filmskapermessig ikke var stort å skrive hjem om. Med andre ord en Shyamalan-film uten den store briljansen og dette føltes noe mer spydd ut enn skikkelig hel ved.