( + )

Den beryktede dusørjegeren Lilith må returnere til sin hjemplanet Pandora på et oppdrag av ytterste vanskelighetsgrad. Hun må finne den forsvunne Tiny Tina, datteren til Atlas, en mektig gangster. Galaksens mest kaotiske planet byr imidlertid på både uventede og hysteriske fiender, hvis samme mål er å få åpnet Krypten, et sted som holder på uante hemmeligheter og verdier. 

I regi av Eli Roth er turen av filmatiserte spill kommet til Borderland-serien, en verden ikke så rent lite ulik haugevis med universer vi har sett før. Her er det bare å ramse opp - Guardians of the Galaxy-universet, Mad Max-sagaen, Star Wars og Dune, samt The Mandalorian - alle mer eller mindre sci-fi-dystopier med fargerike karakterer, kjempende om ressurser til livets gang.

Ikke minst føles Borderland å tråkke i flere like spor som den også for tiden aktuelle Fallout-serien, også denne basert på en spillserie. Sistnevnte serie er riktignok langt bedre enn denne Roth’ske filmen, selv om også Borderlands byr på noen godbiter innimellom. 

På veien med å finne Tiny Tina, en vilter jentunge som elsker eksplosiver, ender Lillith opp med å joine en gruppe outsidere og særegne skapninger, alle med sine mer eller mindre (u)logiske funksjoner i dette universet.

I hovedrollen som Lillith står ingen ringere enn Cate Blanchett, en skuespiller undertegnede hevet litt på øyenbrynene over å se på filmplakaten. Hvordan endte karakter- og kvalitetsskuespiller Blanchett opp i en Eli Roth-film? Kanskje hun bare ville prøve noe helt nytt, for en gangs skyld? Ingen kan i så fall bebreide henne for dét.

Nå har hun riktig nok vært med i blant annet Thor: Ragnarok (2017). Men, i likhet med eksempelvis Meryl Streep, som selv allerede i 1992 var med i den banebrytende teknologiske og effekttunge Døden kler henne, så spørs det om vi får se Blanchett i så veldig mye actionbasert sci-fi film i fremtiden. Det kan godt være at hun koste seg underveis altså, men det er nærliggende å tro at alt styret foran kamera ikke akkurat ga mersmak til en skuespiller som mest er kjent for skuespillet sitt, og ikke fysikk og action.

Borderlands er nemlig en ganske arketypisk bråk- og støy-action, hvor det ligger lite mellom linjene, dypere meninger eller flere lag bak alle maskene og figurene. Det er mulig tegneserien og spillene er dypere enn som så, men filmen oppleves såpass lettbeint at det er vanskelig for en voksen erfaren seer å bli så altfor revet med underveis.

Noen forholdsvis morsomme actionsekvenser begås innimellom, og manuset napper litt i smilerynkene her og der. Blanchett, ringrev Jamie Lee Curtis, Kevin Hart, Ariana Greenblatt og resten av gjengen, byr dog ikke på de helt store opplevelsene underveis. Lydnivået er for øvrig skrudd opp ganske så heftig, på grensen til et ubehagelig høyt macho-nivå i actionsekvens etter actionsekvens. Det irriterende sidekicket i roboten Claptrap bringer dessuten tankene tilbake til det gnålete og “i veien for alt og alle”-hatobjektet Jar Jar Binks fra Star Wars. 

Ser vi bort i fra barn og pubertal ungdom, vil nok Borderlands oppleves mest som en fort glemt halvannen time med actiongnål, og hvor den milde 12-årsgrensen heller ikke bidrar til å skape noe uforglemmelig. Råheten og brutaliteten dette universet fortjener, er med andre ord fjernet til fordel for penger og aldersgrense, et klassisk fenomen fra Hollywood, dessverre. Dette vil best bli husket som filmen hvor storheter som Blanchett og Curtis var med, i det som riktignok er en sterkt kvinnedominert actionrull. Men, tilbake til legende Meryl Streep, som etter innspillingen av Death Becomes Her uttalte at hun aldri, aldri, noen gang mer skulle spille i en effekt- og databasert film igjen. Hun har holdt sitt ord. Jeg tipper det blir med dette, for Blanchett også. 

(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon)