Vi følger foreldreløse sikkerhetsvakten Mike. Han prøver å ta vare på sin lillesøster Abby og skåne henne fra tantens skruppelløse planer for jenta. Mike sliter med vonde minner fra barndommen som gjør at dømmkraften hans gjør det vanskelig å holde på jobber. Men alle trenger penger og da han blir tilbudt en nattevaktstilling på den nedlagte pizzarestauranten Freddy Fazbear’s Pizza, så må han etter hvert takke motvillig ja takk til jobben. Det viser seg at Freddy Fazbear’s Pizza har en mørk fortid. Det viser seg at barn har forsvunnet og det var grunnen til at stedet måtte stenge ned. Underholdningen på stedet var barnevennlige roboter som gikk amokk til tider og viser seg langt farligere enn de ser ut til. Dette får også Mike etter hvert føle på når de gamle robotene våkner til livet. De er ikke like uskyldige som de ser ut…

Filmen er basert på en dataspillserie fra 2014, som jeg ikke har spilt selv, men har sett på en del. Spillet ble et fenomen da det kom og ble er et skummelt spill som kunne skape noe grøss og gru for noen og en hver med svært enkle grep. Det hele dreier seg om at man skal være en vaktmann på et overvåkningsrom og så skal man passe på når morderroboter flytter seg rundt slik at de ikke kommer seg inn i vaktrommet og tar deg. Filmen speiler både spillet og skaper en bedre helhet rundt det hele. Men filmatiseringen føles noen ganger for omstendelig for sitt eget beste og er løst basert handlingen fra det første spillet i serien.

I starten får vi se robotene gjøre slutt på en av nattevaktene. Etter det blir nattevaktstillingen ledig. Vi knyttes først til Mike. Han har mareritt om noen barn og litt etter hvert utover i filmen flyter dette sammen med resten. I tillegg til åpningscenen som viser en robot som dreper en fyr, er det ikke mye futt i filmen før noen innbruddstyver får liv i robotene igjen. Abby blir venner med robotene på Freddy’s, men er de til å stole på? Det er i alle fall noe med at robotene er besatt av noen spøkelser fra avdøde barn. Så spørs det å se hvordan alt henger sammen og om denne teorien er helt til å stole på.

Det er ikke mye driv og ting går veldig sakte mellom slagene. Skrekkscenene er ganske greie, men resten av filmen er bygget opp som en dramafilm. Det er ikke den beste vrien på tempoet i en skrekkfilm. Joda, filmen bygger litt opp rundt rollefigurene, men jeg skulle nok heller sett mer fokus på mystikken på disse drapsrobotene i stedet. Det er dog noe mystikk, men det går langt inn i filmen før dette begynner å vise sitt sanne ansikt. Men siste del av filmen er langt mer potent enn den første delen som er veldig langsom og litt kjedsommelig.

Det er filmskaper Emma Tammi som står for regien. Hun gjør karrierens mest kommersielle film med denne lette og polerte grøsseren som faktisk er bedre enn ‘Winnie the Pooh: Blood and Honey’, som føles ganske i samme gaten. Det tekniske er dog på plass, men filmen kunne hatt mer moment. Skuespillet i filmen er ganske greit. I front finner vi Hunger games-skuespiller Josh Hutcherson. Han er et fint anker og i en annen mindre rolle finner vi den rutinerte Matthew Lillard fra Scooby Doo-filmene. Du får en kul synthdrevet musikk med vibber tilbake til 1980-tallet. Det kler filmen med slik retromusikk.

Konklusjon
Filmen har noe sjarme og dataspillet blir fint skildret i filmen. Alt begynner veldig rolig og søvnig og bygger opp rundt det som skal komme. Andre halvdel er markant bedre enn første, likevel blir ikke dette en monsterfilmvinner og de forskrudde morderrobotene blir ikke like skumle som jeg hadde håpet på, selv om de på mange måter er nesten umulig å gjennomføre, da dataspillet har skapt dem så bamseaktige. Du får heller ikke den samme thrillerstemningen fra dataspillet i det at du konstant er redd for at robotene skal dukke opp bak deg.

Det bygges også opp til en oppfølger og jeg tenker at denne gjerne kan komme for min del, fordi det er en del forbedringspotensialet i dette materialet. Men dette er ikke så ille og jeg ruller en treer på terningen for en film som absolutt bør sees av de som likte dataspillet og fint kan sees av andre også, selv om du nok blir skuffet som hardcore skrekkfilmfan, fordi skrekkdelen er ikke på nivå med toppskrekk og kommer heller litt midt på treet ut. Det er også lite blod i filmen og dette er mye mer popcornfilmaktig enn dedikert skrekk. I eventuelle oppfølgere bør man prioritere et langt mer gjennomarbeidet og spennende manus.

[ Filmen kan sees på abonnement på SkyShowtime ]