---

Ingress:

Roar er en ung idealist med drømmer om å forandre samfunnet gjennom politikken. Han er Nordfra men flytter til Oslo for å studere, men han bruker mer tid i politikken enn innenfor studiestedets vegger. Han stiger raskt i gradene i ungdomspartiet og blir formann for dem. Han blir et navn for fremtiden i moderpartiet også, men da han noen skitne avsløringer om eget parti. De går ikke stille i dørene og plutselig er nyheten lekket til pressen. Dette skaper ekstra hodebry for Roar som må gå på kompromiss med seg seg selv og kjempe for sin egen plass i det politiske landskapet…

Anmeldelse:

Det er ikke laget så mange filmer direkte om politikk i Norge. Mange filmer er som oftest politisk utstråling mer enn å beskrive det politiske miljøet. I Kronprinsen får vi et innblikk i hvordan politikken så ut i Norge etter at vi fant det sorte gullet. Filmen skal være modellert på den ekte, unge og fremadstormende politikeren Ola Teigen som var AUF-leder på slutten av 1960-tallet og på vei inn i toppolitikken i selveste Arbeiderpartiet. Hvordan det helt gikk med ham får du en versjon av i filmen som er basert på ekte hendelser og ble svært omstridt da den kom.

Filmen åpner med munnspill og skjærgårdsidyll. Det er første mai og hornmusikken spiller og folket går i tog. Roar holder 1. mai-tale etter at en ‘større’ politiker sier noe han ikke tror hun mener ekte ut. Unge Roar kommer fra det flotte nord og drar til tykkeste Oslo. Han bruker dagene på politikk og nettene på å skrive avis og så skal det jo også sies at han studerer ved siden av. Litt etter litt blir det mer og mer politikk og så sitter han så dypt i det at det er vanskelig å være lojal mot seg selv.

Regi, manus og dialog er utviklet av selveste Pål Bang-Hansen og det hele er basert på en ide av Bjørn Gunnar Olsen. Bang-Hansen er en mann med mange hatter innenfor filmen. De fleste kjenner han som rar og karismatisk filmanmelder på NRK TV, men han har også spilt i film selv og debuterte i Arne Skouens Gategutter fra 1949 og har også vært filmskaper for en rekke filmer der han leverte regi og manus. Hans mest populære og kjente film er Norske byggeklosser med Rolv Wesenlund, men dette er også en stor film i det at det er Pål Bang-Hansens siste spillefilm som regissør.

Skuespillet er noe som fanger øyeblikkene og fører filmen. Bjørn Sundquist gjør sin debutrolle på film i Kronprinsen. Jeg har lenge beundret Sundquist og hvordan han klarer å gå innbitt inn i sine roller, og dette er ingen unntak. Sundquist viser en del av sitt store register og leverer som uredd ung politiker. Han spiller som en ung og sulten skuespiller og overfører det til politikkens verden på en mesterlig måte. Han får dette til å flyte bra og får noe hjelp fra andre store navn som Bjørn Floberg og Sverre Anker Ousdal.

Filmen har en stor tvist som får store følger for hovedpersonen. Han er et navn på alles lepper og blir kalt Kronprinsen, som er et navn han misliker. Han har aldri bedt om en eneste jobb og sitter der ikke fordi han har karret seg til makten. Videre får vi også se hvordan baksiden av medaljen i politikken kan utspille seg. Filmen stiller seg spørsmålet om det alltid er lurt å spille med åpne kort i politikken og når sannheten kommer for en dag så står alle der med skjegget i postkassen. Det har vi sett mange eksempler på i på 2020-tallet i selveste lille politiker-Norge.

Konklusjon
Jeg har sett noen av Pål Bang-Hansens filmer, og denne er jammen meg ganske vellykket på flere punkter, men den største suksessfaktoren er fra Hammerfest og heter Bjørn Sundquist. Han spiller en av sine livs roller og gjør denne filmen altoppslukende med sin tilstedeværelse som det absolutte politikermidtpunktet. Sundquist befester dramaet i filmen og skaper dynamikk i verket. Med andre ord gir regissøren seg mer eller mindre på topp, i mens Sundquist begynner på topp.

Det er spennende å se hvor filmen tar oss hen og vi lurer på hvor dette vil ende. Vi blir med på reise i karakteren fra idealist inn i de mer mørkere krokene av politikken. Jeg ruller en meget solid firer på terningen for en film som gjør mye riktig og i mellom slagene får vi små kunstpauser med natur fra parker og langs kysten med idyllisk munnspill. Dette ble en betent sak som kneblet Pål Bang-Hansen som spillefilmregissør, men han kan i alle fall si at han lagde en viktig film som også slår hardt den dag i dag. Selve slutten er sterk og skaper tid for ettertanke.

Men selv om Sundquist er på toppen så er filmen god den også, men dette er et norsk drama som mangler noe ekstra filmatisk for å virkelig tenne noe i deg. Likevel er dette såpass støt at det holder til en supersterk firer og en stor anbefaling for alle som liker norsk film.

[ Filmen kan sees med abonement på TV2 Play ]