( + )

Servitøren Frida er noe forvirret rundt sin egen tilværelse, men når hun under en veldedighetsgalla møter på teknologigründeren Slater King, faller liksom visse biter på plass. Hun blir invitert med ut til hans luksuriøse privatøy, hvor han og vennene lever livet med ville fester og solfylte dager. Frida føler seg som i Paradis, men føler etter hvert at ting ikke er helt som det skal…

Skuespiller og regissør Zoë Kravitz etablerer seg som en veldig sterk stemme med sin regidebut Blink Twice. Med tematikk berørende virkelighetsoppfatning, misbruk, livsnyting, mindfuck, samtidssatire og kritikk, føyer hun og medmanusforfatter E.T.Feigenbaum sin film seg inn i rekken av de siste årenes kreative og flerlagssatiriske spenningsfilmer. 

Kravitz, som vi kjenner fra Mad Max: Fury Road, Divergent-filmene og The Batman, viser gode kvaliteter med en audiovisuelt slående stil, samt sin karpe og etter hvert riktig så sinte regihånd. Historien om Frida føles nemlig som å gå på brennende kull, hvor utblåsningen(e) utover i filmen blir som et fyrverkeri av det godt-vonde slaget.

Det blir fort lett å sammenlikne Blink Twice med søster-filmer som Get Out, Antebellum, Us, med flere, alle satiriske stikk mot menneskelig ugreihet av ofte verste sort.

På denne øde paradisøya til rikmannssjarmøren Slater King, spilt av Channing Tatum, er det nemlig også noe som ikke helt stemmer, og sannheten går sakte men sikkert opp for Frida og flere av de andre gjestene. 

Det som utfolder seg etter hvert kan være vanskelig å kjøpe helt, om man kjører full realismesjekk på karakterene og historien, men måten det skildres på, suger oss like fullt inn i et mareritt som kan tolkes i det vide og brede, mellom lag etter lag med sprikende meninger, alt ettersom øynene som ser. 

Blink Twice er en type film hvor veldig mange vil bli så provosert underveis at følelser og krenkethet trolig vil komme i veien for både fornuft og et åpent sinn. Regissør Kravitz har selvsagt nemlig valgt å provosere med vilje, ja kanskje rett og slett for å skille klinten fra hveten.

Faller man av her underveis, er det mulig hun har tenkt at det også derfor er litt fortjent. Klarer man derimot å henge med, ja så oppdager man alle disse lagene og dybden i satiren, både alvoret, men faktisk også at den tidvis veldig mørke humoren som er bakt inn her, funker ganske så godt. 

Ikke alt sitter som et skudd dog. Eksempelvis oppleves den ihjelforslitte klisjeen om at “vi kvinner blir lært opp til å konkurrere mot hverandre, men i stedet bør vi heller stå sterke sammen” som både utdatert og lite slagkraftig. Historiens åpenbare sinne overfor rike, hvite menn, føles også litt som en plate det begynner å bli hakk i. Gutter og menn opplever også mye av det samme, dog kanskje på en litt annen måte, men hvor man uansett sjeldent ser at menn omfavner hverandre, men heller må være beinharde konkurrenter i en like beinhard mannskultur. Det vil si… muligens bortsett fra på ét sted, som ikke skal røpes her… 

Blink Twice oppleseves slik rett og slett som å komme 5-6 år "for seint". Det vil si... den har absolutt mye interessant på hjertet, og i stil og form, men slagkraften funker ikke like godt som den ville ha gjort for en del år siden, rett og slett fordi det har kommet en del liknende filmer før denne. 

Det filmatiske uttrykket og stilen Kravitz bruker er uansett slående, oppslukende og med et irriterende skarpt og ubehagelig lydbilde, også dette selvsagt med viten og vilje. Den insisterende stilen blir utover i historien mer og mer slitsom, men bikker over i en forløsning som tjener historien veldig godt.

En litt merkelig ansamling av gode, gamle skuespillere er samlet på denne øya, som Christian Slater, Channing Tatum, Simon Rex, Kyle MacLachlan, samt Geena Davis og Haley Joel Osment (!). Alle har sin funksjon, om enn noe diffus, men om man tenker etter, tilfører Kravitz også spennende stikk til historien med å sette disse inn slik. Men de skulle også liksom fått litt mer tid til å skinne, det gjelder særlig MacLachlan, Davis og Osment. 

Som tilfellet for mange nok også var med en film som Get Out, oppleves også Blink Twice etter hvert langt mer fascinerende og interessant, enn direkte skummel. Er man ekstra heldig, oppleves den som begge deler. Men har man sett en del mindfuck-historier, rape revenge-filmer, samt alle disse smarte flerlags-filmene det siste tiåret, ja så får ikke skrekkeffekten fullt utslag på undertegnede i hvert fall. 

Det føles på en måte litt urettferdig å trille en firer på en slik film, for den er fremdeles langt mer interessant enn majoriteten innen genren. Når den likevel ikke lever helt opp til ambisjonene, er det paradoksalt også fordi lista legges så høyt, av regissøren. Men Kravitz har virkelig vel så mye også bak kamera å gjøre, som foran. Hun bruker filmmediet på en moderne, smart og intens måte, alt for å smøre satiren og kritikken ut, på flere plan. Selve tittelen, Blink Twice, har dog interessant nok lite med filmen å gjøre, men funker mest som en “lokketittel” som kan skape assosiasjoner hos publikum, før man eventuelt ser filmen. Etter å ha sett den, har man imidlertid opplevd langt mer enn man tror man skal. Denne øya er nemlig som en Edens hage, med både slanger og overraskelser i fleng - en blanding av Get Out som møter den vakre, men psykologisk interessante serien The White Lotus, bare ispedd enda mer galskap. 

(Foto/Copyright: Warner Bros. Discovery)