---

Ingress:

Etter at den unge jenta Phoebe Spengler (spilt av Mckenna Grace) har blåst liv i gode, gamle Ghostbusters etter at hennes bestefars tegn ble gjenkjent og en stor trussel ble tatt hånd om sist vi møtte henne og hennes allierte. Nå er en urgammel trussel i ferd med å bli sluppet ut i New York for å fryse ned hele byen, og nok en gang er det kun én gjeng som kan redde New York. Ja, det er på tide å ringe Ghostbusters!

Anmeldelse:

Ghostbusters-filmene har vært med meg gjennom hele barndommen, mistet meg nesten helt gjennom rebooten med kvinnelige Ghostbusters, før de så overvant meg igjen med «Ghostbusters: Afterlife». Den ikoniske sangen, de ikoniske rollefigurene og det at de var der (og fortsatt er der) i så mange former og varianter (spill, figurer, t-skjorter o.l.). De var og er fortsatt et popkulturelt fenomen som selvfølgelig har banet vei for disse nye filmene. Men med det i bunnen så forventer jeg også litt mer kvalitet, humor og spenning enn hva det helt nyeste tilskuddet gir meg.

«Ghostbusters: Frozen Empire» er ingen dårlig film, og den er slettes ikke dårlig om man ønsker nikk i retning av de gamle filmene og universet de skapte. Ser man på ting som «Stay Puft»-figurene som dukket opp i forrige film, og sannelig får sin tid i rampelyset også i denne filmen, så ser man tråden sno seg helt tilbake til de aller første filmene. Med disse små, sadistiske, søte figurene har de omtrent skapt sin helstøpte variant av de som animasjonens verden er best kjent som «minions». Ja, de gule, små figurene som dukket opp som «sidekicks» i den første Despicable Me-filmen, og som allerede har levert to spin-off-filmer. Slike ting er selvfølgelig myntet på de yngste av Ghostbusters-publikummet, men det er også noe nostalgisk som passer for de som er som meg: fans som har vokst opp med alt rundt spøkelsene i New York.

Denne gangen er det derimot litt mye rundt selve kjernen i filmen – som jeg gjerne skulle sett MYE mer av. Det er noe som lusker i skyggene og som kun får vist seg frem mot slutten av filmen som jeg er utrolig nysgjerrig på. Jeg synes – for å være ærlig – at denne filmen har altfor lite av det spøkelset som det bygges iherdig opp rundt, og det skader filmen veldig. I stedet skal over halve spilletiden vies til rollefiguren Phoebe Spengler og hennes eksistensielle spørsmål. Det er noe lunt og fint som ligger bak denne tanken, men jeg kjeder meg litt. Det er ikke nok underholdning til å rettferdiggjøre hele denne filmen og det er synd. Veldig synd. Et artig påfunn er rollefiguren som spilles av Kumail Nanjiali (kjent fra blant annet «The Eternals») som passer godt inn den underfundige og smånerdete gjengen som jakter spøkelser.

Regien er stødig og filmen føles veldig mye som en film – av typen som passer på et stort lerret. Noen kule spesialeffekter byr den også på og den har klart og fint bilde som støtter oppunder dette slik at 4K-formatet får vist frem hva det er godt for. Lyden er heftig og den kompletterer bare den tekniske delen av filmen på fint vis. At akkurat denne utgaven jeg sitter med er en lekker steelbook, gjør at jeg elsker hva det fysiske formatet har å by på.

Konklusjon:

Nei, det er ikke den videreføringen av filmarven fra de gamle filmene som de gamle (og den forrige Afterlife-filmen) la opp til. Den sliter med å rette fokus riktig vei, noe som gjør at jeg ofte merker at jeg kjeder meg litt. Den historien som hele tiden ligger i bakgrunnen og faktisk er grunnen til at i filmen faktisk skjer, den skulle jeg sett mer fremme i lyset. Teknisk sett er det derimot såpass lite å utsette på at jeg havner på en sterk treer for «Ghostbusters: Frozen Empire».