( - )

Det er gått 30 år siden forrige gang vi traff Beetlejuice dukket opp i livet til Lydia Deetz. Nå er hun blitt en kjent TV-stjerne innenfor det alternative spøkelseslandskapet. Etter at faren dør, kommer hun tilbake til byen Winter River, sammen med sin unge voksne datter Astrid. På loftet i familiehuset står fremdeles den gamle miniatyren av den vesle byen og Astrid kommer til skade for å åpne en portal til de dødes rike. Da kommer Beetlejuice på banen og han skyr ingen midler for å nå sitt store mål i døden, nemlig å gifte seg med Lydia Deetz. Men før han kommer så langt må han prøve å slippe unna ekskona Delores som søker hevn. Etter hvert krysses deres veier og de levende må slåss for å holde seg i livet, imens de fra dødsriket kjemper for å ta en plass i livet…

Da jeg var yngre var Tim Burton en stor ynglingsfilmskaper. Han skapte sære og visuelt flotte dystre universer som jeg trykket til mitt bryst. Første film jeg la min elsk på var Edward Saksehånd og da jeg fikk med meg hele filmarven til Burton, innså jeg mer hvilken unik filmskaper han virkelig var og er. Husker jeg så deler av Beetlejuice på TV en gang, men det var ikke før jeg fikk sett den på DVD at jeg virkelig la min elsk på denne filmen. Første film var en film med mye sjarme, morbid humor, rare og absurde karakterer som beriket filmen og det den prøvde å være.

I oppfølgeren dras vi tilbake inn i det morbide universet der den merkelige rollefiguren ved navn Beetlejuice, står i et merkelig sentrum. Han er en lurendreierånd og en urokråke som prøver å mele sin egen kake. Til og med sandormen er med og den er langt mer livlig og fargerik enn den i Dunefilmene. Elsker også mennene i dress med krympede hoder. De er også med i originalen og har en viktig misjon her også. Der de kommer med sjarme og humor inn i filmen. Selvsagt er dødens venterom på plass, også denne gangen med masse artige hint om hvordan folk har død på de mest tragikomiske vis.

Elsker det visuelle uttrykket i filmen. Mye av det kule med første film er beholdt og effektene er blitt enda bedre og mer gjennomført. Første film hadde dog mye sjarme i sine praktiske effekter, men film nummer to har også klart å beholde noe av sjarmen. Burton har sansen for det skjeve og sjarmfulle og noen steder kan dette minne litt om ekspresjonistisk visuell stil. Det er mye farger og mørke om hverandre. Filmen strutter av død og liv om hverandre. Filmen er ypperlig fortalt og har en imponerende fart måte å guide oss gjennom den relativt komplekse handlingen som faktisk føles lettere å følge enn i originalen. Digger også at Danny Elfman er tilbake og leverer en friskt og solid filmmusikk som skaper stor stemning og tilfører filmen både egenart og særpreg.

Castet er både fylt av nostalgi og kvalitet. Besetningen fra første film er også tilbake med store navn som Michael Keaton, Winona Ryder og Catherine O’Hara. Av nye skudd på stammen finner vi Jenny Ortega, Jenny Ortega og Monica Bellucci. Jenny Ortega spiller en stor rolle i filmen sammen med Michael Keaton og Winona Ryder. De gjør alle gode og minneverdige roller, men det er Michael Keaton som stjeler størstedelen av showet. Han spiller tittelrollen med en nærmest utenomjordisk innlevelse.

Filmen er litt typisk Tim Burtonsk. Det er en skrekkfilm, men en ganske humørfylt skrekk som også passer inn i familiesegmentet til barn fra 12 års alderen. La oss snakke om humoren i filmen. Den er herlig absurd og fikk meg til å gapskratte. Du får morbid tegnefilmaktig humor som underholder hele veien. Effektene og humoren utfyller hverandre. Den lette og mørke galskapen i sammen med galgenhumoren er mye av våpenet i humoren. Alt passer så godt sammen og det er en veldig visuell form for humor med noen treffende replikker som bygger opp rundt de mange fargerike og mørke rollefigurene som ofte har sin helt egen agenda som de setter høyere enn de rundt seg.

Konklusjon
Jeg føler Beetlejuice-oppfølgeren traff godt på det den forsøkte seg på. Og selv om jeg holder originalen hakket tettere til brystet, så er dette langt på vei en imponerende god oppfølger. Beetlejuice Beetlejuice gjør med andre ord mye riktig og klarer å holde både nostalgien og fansen i sjakk, samtidig som den også passer for nye seere. Det i seg selv et litt av et mesterstykke å klare.

Det er dog lavt tempo i filmen og det er noen pauser mellom slagene, men det er heldigvis ikke så langt mellom hver gang man får seg en god latter og det er befriende å le på kino. Jeg hørte også resten av salen ble med på latterutbruddene og det er et bra tegn. Karakteren Beetlejuice er skikkelig slesk tvers igjennom. Elsker også Michael Keaton som stjeler hver scene han er i og gjør dette sykt severdig. Jeg elsket første Beetlejuice-film og dette er ikke noe dårligere. Dette var en vitamininnsprøytning av en film. Dette er den beste Tim Burton-filmen jeg har sett på lenge.