Etter et båtforlis, havner roboten Roz på en øde øy hvor dyrene og naturen regjerer. Teknologi og natur møtes, og Roz får raskt erfare at den kombinasjonen kan være både røff og brutal. De nye omgivelsene hans gjør at han må tilpasse seg og opparbeide relasjoner til de mange dyrene på øya, noe som kan være litt av en utfordring, for Roz har jo verken et hjerte eller følelsene som dyrene har…

Dreamworks har med Den ville roboten filmatisert Peter Browns bok med samme navn, fra 2016, og Chris Sanders, mannen bak blant andre Dragetreneren og Croods, er regissør.

Noe av det første man legger merke til ved filmen, er animasjonen. Den føles litt annerledes og smått særegen, ja nærmest malerisk og røff i “penselen”. Bildene er ikke så glatte og perfeksjonistiske som i mye annen animasjon, og de varierer i skarphet og detaljnivå, noe som skaper en opplevelse av flere lag i bildene. Enkelte steder er animasjonen nærmest diffus og utydelig, mens andre er nesten fotorealistisk. Dette gir utrolig pene og vakre tablåer, spesielt i naturbildene, med sol, skyer, vær og vind.

Historien om roboten Roz sjarmerer oss veldig fort, ikke minst grunnet fremstillingen av dyrene på øya. Her er det vidd og humor, sjarm og småfrekke karakterer i fleng, og måten man har skrevet og fremstilt dyrene på, føles alfa og omega for hele stemningen. I starten oppleves Roz sitt inntog aller mest bare irriterende. Som den teknologibefengte og forhåndsprogramerte hjernen han er, insisterer han på å hjelpe alt og alle, du vet… på en slik irriterende måte som kun nettopp teknologi kan!

Men stakkars Roz gjør egentlig mer galt enn godt, og blir raskt fiender med nærmest alt og alle. Bortsett fra reven Fink, som også har naturlig mange andre fiender. Sammen kommer de over en liten gåsunge som har mistet familien sin, og som den hjelpende roboten Roz er, tar han på seg oppgaven med å beskytte den lille fjærdotten, koste hva det koste vil!

Oppdraget blir med andre ord å oppfostre ham til å bli sterk og flyvedyktig nok til å være med de andre gjessene når de skal ut på lang flytur til varmere strøk, en oppgave som blir litt av en utfordring. Underveis lærer Roz naturen og dyrene mer å kjenne, ikke minst det vanskelige med følelser, sympati og andre ting som ikke føles naturlig for ham. 

Tematikk og problemstillinger knyttet til teknologiens inntog i naturen er noe av hovedlinjen i Den ville roboten, og måten dette skildres på, med humor, varme og smarthet, gjør at filmen ikke bare føles tidsriktig, smart og treffende - den får også noe overhengende viktig over seg. Utenforskap og annerledeshet, og det å finne sammen til tross for dette, er kraftfulle pådrivere i historien, hvor ulikhet ikke trenger å være en byrde, men en styrke når man skal stå sterkt samlet. 

Det er faktisk litt vanskelig å se for seg en penere, smartere og viktigere etisk-moralsk reise i vår (kommende) tid, både for barn, unge, og voksne. For Den ville roboten klarer kombinasjonene av hjerte og smerte, etikk og moral, hode og hjerne, på en eminent måte. Filmen skildrer natur- og klimaforandringer og følgene dette har for dyrene og naturen, samtidig som den baker inn den stadig eskalerende viktigheten, også av teknologi. Samspillet som etter hvert går seg til og oppnås, kan i fremtiden bli helt avgjørende for oss alle. Til slutt må musikken nevnes, for det nydelige lydsporet fremkalte frysninger hos undertegnede stadig vekk! Den ville roboten er en liten, men veldig pen og vakker påminner om noe som allerede skjer og blir mer og mer aktuelt, og måten filmen forvalter denne tematikken og historien på, sitter godt igjen i kroppen etterpå.

(Foto/Copyright: DreamWorks Animation)