---

Ingress:

Don't talk to strangers utspiller seg i den irske landsbyen Gorey. Emily leter etter svar på en hemmelighet som ligger i sin egen families fortid. Hun reiser til Irland, hvor hun møter Patrick -og skjebnen.

Anmeldelse:

Det første som slår meg etter å ha sett bare noen minutter av denne filmen er at denne produksjonen later til å være en helstøpt sak, et inntrykk som bare forsterker seg gjennom filmen. De bleke bildene og  den spesialkomponerte musikken gir raskt en følelse av en ensomhet og en slags dyster og steril kulde. Lyd og bilde etablerer utvilsomt Gorey som et sted man helst ikke vil være.

Emily (Paige Henderson) er en åpenbart forvirret og anemisk ung dame med et hektisk mørke over seg. Patrick (Brendan McCay) er like blek og utilgjengelig, men har en mer utspekulert energi. Man klarer ikke helt å plassere ham, noe som bidrar til å drive uhyggen i historien framover. Etterhvert som historien utspiller seg blir grensene mellom virkelighet og fantasi/galskap mer og mer visket ut: Det rakner langsomt for de involverte, samtidig som det er både kjærlighet og en stemning av bedrag i luften. 

Dette er ikke en film for folk som liker historier som er rett fram, for å si det sånn. Den er preget av vakkert og effektivt konstruerte hallusinasjoner og en slags galskap under utvikling, den er nokså svevende og herlig forvirrende. Det er elementer av mindfuck her, men ikke så åpenbare at man som seer forventer å løse et mindfuck-mysterie. Drøm og virkelighet smelter sammen, man må bare la seg drive avgårde sammen med  historien. Leter man etter "A-til-B"- logikk og den røde tråden kan man nok fort bli irritert

Filmen har en riktig velskrevet dialog som kler rollene godt: Paige Henderson spiller regelrett fletta av rollen sin, og kjemien mellom de to hovedpersonene er aldeles utmerket. Egentlig var alle rollene i denne filmen både godt castet og spilt, selv de med riktig lite skjermtid.  

...og så volden, da. Og skrekken. Elsk! Jeg skal ikke røpe så mye annet enn at her følges prinsippet "less is more", og man har fått uforskammet mye ut av budsjettet. Her har filmskapere med budsjetter på tusenganger'n av denne filmen mye å lære!

Dette er rett og slett en ekte skrekkfilm, en forvirrende og møkkete og klam og glimrende indieproduksjon som viser det mange allerede vet: man trenger ikke en europalle med penger for å lage fet film.

Don't talk to strangers er faktisk så overraskende, kompleks og vellaget at den ga meg lyst til å ta kontakt med filmskaperne og fortelle dem om opplevelsen jeg hadde med å se filmen deres. Det skjer ikke ofte! 

Du finner den på Amazon Prime (per høsten 2024, ihvertfall).