---

Ingress:

Vi blir først kjent med Elisabeth Sparkle. Hun er en falmende stjerne som har vunnet Oscar og er blitt et Fitness som den neste delen av karrieren. Nå er hennes tid kommet for å bli byttet ut. Det er noe hun tar veldig tungt, og da hun får muligheten til å innta et stoff for å få en yngre versjon av seg selv, slår hun til. Det virker som et klokt valg og alt går bra i starten, men så spørs det hvor lenge de to skjønnhetsidealene fra to forskjellige generasjoner vil dele på sin plass i spotlighten?

Anmeldelse:

En eldre dame blir akterutseilt fordi hun ikke er så ung og attraktiv lenger. Hun er kun attraktiv hos eldre menn som ikke kunne få henne når hun var yngre. Alt dette kjenner hovedpersonen så sterkt på at hun velger å gå til det drastiske skrittet å bruke et stoff som tukler heftig med kroppen hennes. Vi snakker injeksjoner, at ting kommer ut av kroppen hennes med mer. Hun blir seg seg selv og får en yngre og bedre utgave av seg selv. De har fått nøye instruksjoner om at de ikke kan eksistere samtidig og at de må opptre som en enhet der begge kroppene jobber sammen som en enhet der de har annenhver uke de lever. Jeg skal ikke avsløre annet enn at det ikke går som planlagt og det blir en kamp mellom de to versjonene og det går heftig ut over hverandre.

Skuespillerne er godt castet. Demi Moore var en stor og lysende stjerne på 1990-tallet i Hollywood. Hun er kjent for å spille i filmer som Ghost, G.I. Jane og Striptease. Hun var også gift med Bruce Willis og var flittig på listen over de mest sexy kvinnene på planeten. Derfor er det lett å skjønne hvorfor Moore er blitt håndplukket til en slik rolle. Det rollefiguren gjennomgår og bakgrunnen er Demi Moore som skapt til å spille. Hun gjør en av sine beste roller med The Substance og leverer virkelig varene. Moore viser at hun fremdeles har det i seg å lande store roller på film. En annen som også storspiller er Margaret Qualley, kjent fra filmer som Raw og Titane. Hun viser seg som en vitamininnsprøytning i filmen og er god på å levere en rolle med en usedvanlig opplagt og sexy ung kvinne som gir alt i kampen for å markere seg å skape en egen karriere. Vi får også se populære Dennis Quaid som slesk TV-produsent.

Filmen begynner som en konseptthriller og der er filmen ekstremt god. Jeg fikk litt av samme 'fealingen' som første gang jeg så David Cronenbergs The Fly. Manuset er svært velutformet. Dette har masser av kule ting å by på og spiller på kampen for ungdommelig skjønnhet. Det er også en ganske rå og kul humor innbakt i filmen. Og sist men ikke minst ikke minst mye drøy skrekk bestående av blod, gørr og ekle ting. Dette er en såkalt body horror-film. Det vil si at det er skrekk forbundet med tukling av kroppen. Jeg har sett det meste av kjent body horror fra før av der jeg har mange favoritter som The Thing, Possession og Martyrs, men filmer som Society, Hellraiser, The Fly, Frankenstein, Exorsisten og Alien bør også nevnes. Men den drøyeste jeg hadde sett på forhånd var Martyrs, som er minst like brutal og ekkel som The Substance.

Regien er ved den spennende regissøren Coralie Fargeat. Hun slo igjennom med den hardslående hevnthrilleren Revenge i 2017 og med The Substance viser hun at hun virkelig kan spise kirsebær med de store. Jeg gleder meg stort til å se hva neste prosjekt ut blir for den nye og ambisiøse regissørkvinnen. Her leker hun seg med materialet og filmen har mange direkte vakre visuelle scener og mye godt filmhåndverk. Fargeat har jo laget en drøy skrekkfilm fra før av og dette hun enda lengre. Elsker også produksjonsdesignet som er levert av Stanislas Reydellet og det vekslende lekre og ekle i fotoet som Benjamin Kracun skaper. Bodyhorror-effektene gjør også sitt med filmen og de er av det spenstige praktiske slaget. De er med på gjøre dette til noe helt spesielt.

Konklusjon
Da jeg ankom kinoen var jeg ved godt mot. Det første som møtte meg var at jeg ble advart om filmen av kinopersonellet da vi skulle inn på den, men jeg tenkte ikke nevneverdig over det, før filmen kom inn i ‘problemområdene’. Alt startet som en kul sci-fi-film med mye kult snacks. Filmen er noe lang, men porsjoneres perfekt helt perfekt til det er 30 minutter igjen. Der kunne vi fått en passe sømmelig, så kalt vanlig storfilmslutt, men denne filmen velger å gå ‘all the way’ og det er for noen filmens store styrke og for andre det som gjør at filmen føles som direkte disgusting.

For min del var dette en ganske voldsom film. Den er svært hardcore gjennomført. Elsker oppbygningen i filmen. Den begynner i det små og utvikler seg sakte men sikkert utover i filmen, uten at den et sekund er uintresssant å følge. Filmen tar mer og mer av utover, før den har en av de sykeste finalene jeg har sett ever. Jeg ble rett og slett litt småkvalm selv av slutten, og jeg har sett mye sykt fra før av. Dette var langt verre enn både Cannibal Holocaust og fikk selv Terrifier 2 til å se ut som en liten smågutt i forhold.

Selve hovedhandlingen er veldig kul og altoppslukende. Thrilleren som følger er også med på notene og skaper en kul ramme rundt det hele. Så kommer bodyhorroren og omkranser det hele og gir dette et en svært uspiselig. Jeg vil dog premiere filmen for dens vilje til å gi oss gjennomført hardcore body horror. Filmen er faktisk så gjennomført i sin sjanger og er noe av det lekreste og ekleste jeg har sett om hverandre. Det er nesten litt ufattelig at dette bare har 15 års aldersgrense. Om denne filmen hadde vært laget for 10-30 år siden hadde den sikkert hatt 18 års aldersgrense med en gang.

Filmen er god på å både underholde og sjokkere. Det er noe jeg ikke klarer å ignorere, at dette er en vanvittig god sjangerfilm, selv om det er en film jeg ikke har lyst til å se igjen. Den satte i alle fall en god del inntrykk i hodet på en skrekk og scifielsker. Jeg velger derfor å gi filmen nesten full pott og en sterk anbefaling om man vil se en svært så tilskrudd, bananas bodyhorrorfilm uten sidestykke. For deg som er lettskremt eller ikke liker å se blod: For Guds skyld, STYR UNNA!