---

Ingress:

I kontrollsenteret i den 11-årige Rileys hjerne, jobber de fem følelsene veldig hardt. Med den muntre optimisten ‘Glede’ i spissen, forsøker følelsene å kontrollere Riley til en hver tid. ‘Frykt’ tar seg av sikkerheten, ‘Sinne’ sørger for at alt er rettferdig, og ‘Avsky’ hindrer at Riley blir forgiftet, både fysisk og sosialt. ‘Sorg’ er ikke helt sikkert på hva hennes rolle er, og ærlig talt er det ingen av de andre som er det heller. Vi blir med Rileys når hun og hennes familie flytter til en ny by. Dette blir en vanskelig overgang for Riley. Men når Glede og Sorg utilsiktet blir forsvunnet dypt inn i Rileys sinn sammen med noen kjerneminner, må Frykt, Sinne og Avsky motvillig ta kontrollen. Vi blir med Glede og Sorg på reisen gjennom Rileys hjerne for å komme tilbake til hovedkvarteret slik at Riley kan bli som før igjen...

Anmeldelse:

Jeg hadde hørt utrolig mange lovord om Pixarfilmen ‘Inside Out’. Derfor hadde jeg utrolig høye forventninger når jeg så filmen. Jeg er også svært fan av de fleste Pixarfilmer og elsker animasjonsfilmer generelt. Med andre ord lå forholdene virkelig til rette for at jeg skulle nye denne filmen. Mine forhåndsforhåpninger var at den skulle være i samme klasse som ‘Up’, men da jeg begynte å se forsto jeg raskt at dette nok var en helt annen film enn det.

I begynnelsen slet jeg litt med å komme inn i filmen. Jeg likte dette med de forskjellige følelsene og hvordan de forsøker å ta kontroll på innsiden av kroppen, men synes ikke dette var helt godt nok presentert i filmen animasjonsmessig. Jeg hadde forventet å bli slått i bakken av vidunderlig animasjon som skulle ta filmen til nye høyder, men i stedet fikk jeg en for så vidt gjennomarbeidet film, men der manuset var særdeles på plass, men at filmen ellers kanskje ble litt abstrakt til tider og nådde ikke helt ut til meg.

Men jo lenger jeg kommer inn i filmen, jo mer blir jeg overbevist om at dette virkelig er en bra film. Digger det at man gjennom denne jentens følelser og minner for øvrig, begynner å tenke litt igjennom egen oppvekst gjennom filmen. Det gjør at når hovedpersonen får triste minner, så begynner jeg nesten også å gråte og jeg ble beveget av filmen på en måte jeg aldri trodde jeg skulle bli av en animasjonsfilm. Filmen er også ganske kort, men klarer å lage en troverdig historie som forteller noe om følelsene våre på en lettfattelig måte som jeg tror at barn også kan relatere seg til. Akkurat der synes jeg filmen virkelig kom til sin rett og skapte animasjonsmagi.

Men tilbake til manuset i filmen. Det er virkelig innovativt og skaper en svært kompleks historie med en masse elementer som må ha tatt lang tid å konstruere. Det er ikke lett å lage noe som alle skal kjenne seg igjen i, samtidig som det skal passe inn i historien på både innsiden og utsiden. Med andre ord får vi fortalt noe virkelig originalt og som treffer bokstavelig talt en nerve i publikum. Digger også at det er en tanke bak alt som manuset rommer. Det blir også tid til en del humor underveis innimellom all alvoret og de fine stundene.

Konklusjon
Sånn reint animasjonsmessig og hvordan ting ser ut, så er ikke dette den beste animasjonsfilmen jeg har sett. Den er riktignok helt upåklagelig skapt, og det er små rom for forbedringer reint visuelt sett, men innholdsmessig skiller filmen seg såpass ut at jeg mener filmen burde vunnet en Oscarstatuett for beste manus. Dette var virkelig noe av det ypperste manusmessig jeg har sett på film på lenge. Vanligvis pleier Pixars filmer å ha sin styrke visuelt sett og i karakteroppbygningen, men dette leverer den kanskje dypeste og mest reflekterte filmen Pixar har skapt til nå. Filmen passer like bra for voksen som for barn. Jeg føler jeg bokstavelig talt ble tatt med på en reise inn i menneskesinnet, og jo mer jeg tenker tilbake på filmen, jo mer imponert blir jeg over den.

[ Filmen kan sees med abonnement på Disney+ ]