---

Ingress:

Vi følger teaterassistenten Norman og hans aldrende arbeidsstykke i den veteranen av en Shakespeare-skuespiller. Alle tiltaler kun skuespilleren med ‘Sir’ og han fremstår som den store lederen i denne teatertruppen. Han rutine er til å ta å føle på og teater er selve livet hans og har alltid vært det. Men nå begynner han å rote litt, selv om han vet om alle feil troppen gjør hver gang sceneteppet faller, så er hans tid snart kommet for å kaste inn håndkleet, selv om den omreisende teatertruppen prøver å verne om den gamle institusjonen i gruppen som er mye av limet og rutinen i gruppen. Assistenten er der alltid for ham og blir hans livbøye i teaterhverdagen i kampen for å holde ute lengst mulig…

Anmeldelse:

Manuset er skrevet av Ronald Harwood og han har basert det hele på sin egen erfaring som garderobehjelper og assistent for Shakespeareskuespiller Sir Donald Wolfit. I filmen blir Shakespeareskuespilleren omtalt bare som Sir. I filmen har Sir veldig mye stjernenykker og er som en mannlig Diva der stykket er bygget rundt ham. Ingen skal fortelle ham noe og hans ord er lov, men så skjønner han ikke at han har begynt å bli litt dement og ikke like kompetent som før i tiden, det blir det en del humor ut av. Det blir en del artige situasjoner mellom assistenten og Sir, og assistenten må stadig redde alt gang på gang når Sir er helt ute å kjører.

Jeg liker rolleprestasjonene som kjører mesteparten av showet i filmen og gir filmen både driv og fremdrift der Albert Finney og Tom Courtenay gav av seg selv så prisnominasjonene drysset over filmen. Finney og Courtenay har en utrolig god kjemi og spiller hverandre gode. Finney har en utrolig rutine og små detaljer som underbygger den gryende demensen til Sir. Han glir så mye ut og inn av roller at han glemmer hvem han er selv. Han bruker ofte mye teaterreplikker i hverdagen også. Courtenay er med på notene og blir skuespillerens høyre hånd og store forankring i livet. Courtenay spiller assistenten på en svært overbevisende rolle.

Filmen tar plass under andre verdenskrig. Vi følger teatertruppen som reiser rundt i England og underholder med Shakespears store teaterarv. Det blir ganske så tragikomisk når helsen til Sir begynner å skrante og Sir ikke alltid vet når han skal på scenen og ikke. Det virker som om han improviserer en del i rollene sine og kan lett blande roller. Og det blir ikke bedre av at bombealarmene går i ett sett under de mange forestillingene. Det blir mye moro ut av gammelmannssyken og skuespilleren vet ikke selv at han roter og holder en fasade som selv ikke teateret selv tror på. Han blir et forfyllet problem de andre ikke tørr å rokke ved. Det er også et elsk-hat forhold mellom assistenten og Sir i en slags komplisert symbiose. Ingen av dem kan klare seg uten den andre, selv om de egentlig ikke liker hverandre, så er de blitt nærmest det samme som livspartnere i og rundt scenen.

Regien er ved Peter Yates, best kjent for den populære bilfilmen Bullitt fra 1968. I The Dresser gjør Yates en godt teaterdrama som faktisk klarte det mesterstykket å bli en bedre film enn originalteaterstykket dette bygger på. Filmen er lagt opp som et drama, men har mye humor i seg og det gjør dette til reneste gull mange steder. Yates har laget en helhetlig film som byr på mye teaterreferanser med fargerikt innhold. Det gjør at denne filmen aldri blir kjedelig. Det hele blir kronet med utsøkt skuespill som holder oss fascinert hele filmen igjennom.

Konklusjon
Jeg liker det jeg får i filmen. Den har mange kule små detaljer i seg og fremstår som en sjarmfull film til en tid der teateret hadde en større rolle i samfunnet enn i dag. Sir er også en rollefigur som startet sin karriere før filmen tok skikkelig over for manesjen. Det er ikke godt å si hvor dette ender, men min teori var at Sir nok kom til å dø på scenen i en virkningsfull scene, men jeg skal ikke avsløre helt hvor dette tar veien. Det som i alle fall er sikkert er at dette er en litt glemt klassiker som flere burde sett. Særlig obligatorisk for alle teaterinteresserte, men det er også en ganske god film. I filmen så handler dette om at de spiller teaterstykker, men det foregår nesten også et helt teaterstykke mellom Sir og assistenten Norman til en hver tid, også i kulissene. Vi blir med på en siste reise for Sir og hans teaterassistent. Og selv om Sir egentlig er divaen i filmen, så er det meste sett fra assistentens synsvinkel.