( - )

Vi befinner oss i påsken på et høyfjelleshotell med mange fjonge folk. Der er også Eilert og hans venn Lagesen, og de er der for å sjekke damer. Det vil si at Lagesen er der for å sjekke damer og den lang mer forsiktige Eilert er der i ønske om å nærme seg en kvinne. På høyfjellshotellet treffer de begge den vakre Ingrid og noen andre damer. Lagesen har lovet Eilert en kone og det prøver han å holde. Det er duket for kjærlighetens tornefulle vei, der både Eilert og Lagesen er ute på sjekkeren og klar til å finne en å dele livet med…

Filmen har ikke allverdens til manus og virker litt tam i utførelsen. Det hele er i alle fall basert på et lystspill av Finn Bø. Dette føles som et forsøk på en kvikk romantisk komedie, og den er ikke særlig kvikk eller morsom, selv om noen replikker har noe for seg. Jeg synes replikkene er noe stive og virker litt påtatt til tider. En del situasjoner føles litt improvisert og humoren er alt for enkel, som passasjen der kvinnen vinner skiløpet over mannen sin, selv om det går ut over stoltheten hans. Og slik type humor er det masser av, sammen med knall og fall på ski. Men ingen av stuntene er særlig vågale og dette har ikke kule nok skiscener på noe plan.

Regien er ved tospannet regissør Tancred Ibsen og skuespiller Einar Sissener. De er begge store stjerner for sin tid på hvert sitt felt. De samarbeidet et par år før på ‘Den store barnedåpen’, der Ibsen hadde regi og Sissener hadde hovedrollen. Men her står de begge oppført på regien og Sissener har også hovedrollen.

Sissener spiller som vanlig ganske solid og er den som driver denne filmen mest fremover. Han har rutine og en god pondus og passer godt inn som keitete og kvinneredde Eilert. I andre roller treffer vi Randi Brænne, Kirsten Heiberg, Lasse Segelcke og Einar Vaage. I andre roller treffer vi .

Filmen er skutt i sort-hvitt og reint filmteknisk har ikke dette helt store fiffige filmteknikken å by på. Lyden er ikke klokkeklar og har noe skurr, men ganske grei og bedre enn de gramofonplatespillere fra samme tid. Musikken er enkel og litt repeterende med lette strykere og blåseinstrument.

Konklusjon
Det blir mye fokus på å prøve å piske opp stemningen i selskaper og prøve å få kjærlighetsscenene til å fungere. Humoren føles også veldig tilgjort i filmen. Du plukker med andre ord en del fra hverandre i hva de har prøvd på. Likevel er dette greit nok utført. Jeg liker godt Sissener i filmen, han er mest morsom og er den som fører filmen. Det er noen veldig irriterende rollefigurer også som den tunghørte mannen som alltid skal henge seg på Eilert i de mest upassende situasjoner.

Mot slutten får vi noen uventede handlingsmomenter og da stiger også underholdningsverdien. Slutten har i alle fall en del mer å fare med enn starten. Synes også slutten er meget vågal komisk for sin tid, særlig med tanke på enden på visen som ikke kan ha vært vanlig kost på denne tiden denne filmen ble laget. Med andre ord er det en slutt med litt mer glimt i øyet.

Jeg er litt i villrede når jeg skal rulle terning, men dette fortjener minst tre svake øyne på terningen. Dette føltes aldri som noen norsk klassiker, men har sine øyeblikk. Jeg føler filmen i alle fall gir meg noe norsk nostalgi av en tapt tid der kun våre forfedre levde i. Med andre ord er det litt gøy å dykke litt tilbake i tid. Komedien feiler i enkelte øyeblikk og treffer i noen andre, med andre ord er dette en film med vekslende hell.

[ Jeg så filmen gratis på nasjonalbiblioteket sine nettsider ]