Serien handlet om livet til familien Wahring på Sanden Strand-hotell. Alt åpner med at familien er ute på båttur. Petter tar imot dem ved bryggen. Petters lillesøster Lillema sier at han er 17 år og ukysset. Det får begeret til Petter til å flyte over. Han pakker det han har og vil flytte ut. 40 år gamle Elin og Magne skåler i sjampagne for fremtiden, men lykken er ikke den samme for de nyforelskede som da de var 20 år. Elins sønn Petter tar det ikke så lett å få seg en stefar. Elin eier hotellet, men det blir baluba når Elins svigermor, Marie, blander seg opp i det nye forholdet til Magne. Marie lurer på om Magne er ute etter pengene hennes. Det er duket for mye drama i de beste familier…

Frank Krog spiller den litt lurvete bergenserplayboyen Sverre, som lever litt fra hånd til munn. Krog var hot som skuespiller på denne tiden da serien spilte, det samme var Ove Christian Owe som spiller Sverres sønn. Ingar Helge Gimle er også et kjent navn på blokka og spiller Magne. Minstemann skal alltid komme med en morsom replikk eller scene, men spiller litt for dårlig til at man ler av det. Petter liker Kristin, men han får konkurranse av den noe eldre og tøffere Bendik. Elin og Magne begynner å krangle når livet skrur seg til i ekteskapet. Svigermor Marie vil gjerne hjelpe til på hotellet som hun føler er sitt livsverk, men Elin har tatt over hele driften.

I de beste familier ble beskrevet som en norsk såpeopera. Den ble produsert for å ta opp kampen med de amerikanske såpeseriene. Jeg har sett en del såpe og dette sitter ikke like godt som Hotel Cæsar. ‘I de beste familier’ har ikke gode nok intriger og blir for spe i oppbygningen. Replikkene er så kunstige at man nesten får åndenød. Første episode føles veldig strekt ut. Episode to er noe bedre enn den dryge og noe lengre første episoden. Barnerollene er litt slitsomme og unaturlige. Det er litt rart at pappa Magne bryter ut i unaturlig sang rett som det er.

Humoren er veldig slitsom og veldig lite naturlig. Den slitsomme svært veslevoksne datteren som er halvveis på barneskolen, er noe for seg selv. Hennes replikker føler jeg ikke alltid faller i god jord. Hun fungerer som en enda mer unaturlig versjon av Berit Nesheims Frida. Dette er langt unna så varm og storslått som det flaggskipet Vestavind som man kan komme. Konflikten i serien føles ikke troverdig nok og karakterene er heller ikke solid nok skapt og virker litt for konstruerte. Det er litt rare intriger som at Vemund truer sin mor med å flytte fra bygden om hun ikke godtar Elin sin nye mann.

Klisjeene kommer rekende på en fjøl. Når man krangler så velter man selvsagt et glass med vin utover bordet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett lignende før, og dette er bare et eksempel i mengden. Har du sett menn i 40-årsalderen som sitter vel å hører på kjærlighetsmusikk og spiser ananas rett fra boksen etter et brudd? Dette føltes som en blanding mellom ‘De syv søstre’ og ‘Hotel Cæsar’. Serien famler ofte litt i blinde. Man forsøker å treffe både på humor, kjærlighet og intriger, men så er ikke serien særlig overbevisende på noen av punktene.

Konklusjon
I de beste familier var en serie jeg så på NRKs nett-TV. Jeg husket den som langt bedre enn det den var. Alt skal på død og liv være så voldsomt. Likevel føles serien litt bedre etterhvert da man kommer mer inn i karakterene og stemningen i serien. Det er en litt overkoselig tone i serien som det tar litt tid for meg å fordøye. Det handler om krangel, penger og kjærlighet. Serien drar det litt for langt til tider. Ting virker litt for konstruert og kunstig til tider som da Marie skal selge hytta med lekkasje i taket til blodpris. Rammehistorien er forsåvidt grei. Etter hvert som den åpenbarer seg, begynner man å like serien mer og mer, selv om dette aldri blir i nærheten av en favoritt. Likevel får dette en treer på terningen fordi episodene glir lett etter hvert som du blir kjent med rollefigurene og dette blir grei tidtrøyte etter hvert, som såpe skal være.