---

Ingress:

Vi møter musikkartisten Skye Riley. Hun lever et liv mange bare kunne drømme om i spotlighten til alle hennes fans. En dag skjer det noe som skal gjøre livets hennes svært vanskelig. Hun blir vitne til pusheren og vennen hennes sin død. Etter dette får hun noen andre syke forstyrrelser i sinnet. Hun ser for seg de verste mareritt og sliter med folk med psycho smil som følger etter henne. Litt etter litt finner Riley ut at hun er truffet av en forbannelse der livet hennes står på spill…

Anmeldelse:

Smile ble et fenomen da den kom i 2022 og nå er endelig oppfølgeren her. Jeg så filmen på kino sammen med en god venn som også lever og ånder for film. Allerede fra første stund fikk jeg en godfølelse rundt filmen i en killer åpningsscene med pusherhuset og en vi kjenner godt fra første film. Åpningsscenen fikk meg litt freaket ut og satte litt støkk i meg. Det gjorde at jeg senket skuldrene litt og begynte å komme mer og mer under huden på det filmen gav meg.

Det er liten tvil om at filmskaper Parker Finn kan lage god visuell skrekk med kule effekter. Dette er massivt og voldsomt som få. Det er dog ikke den samme briljansen som jeg så i The Substance, men dette er likevel en skrekkfilm jeg tror mange vil like å se på kino. Det fordi da kommer alt mer til sin rett, med kult lydbilde og massive, store inntrykk. Det er heller ikke skrekk hele veien, men det bygges opp rundt livet til hovedpersonen. Det var et moment som jeg likte å følge den litt menneskelige og sårbare hovedpersonen.

Jeg levde meg veldig inn i hovedpersonen i filmen og ble totalt med på hennes reise. Har selv slitt med angst og kjente meg litt igjen i hvordan hun opplevde ting, selv om det hun opplevde var far off mer ekstremt enn jeg noen gang har vært i nærheten av i mine angstanfall. Skuespillet til Naomi Scott synes jeg leverte og hun var en jeg boundet med i filmen og gav oss det trygge ankeret. Jack Nicholdsens sønn Ray Nicholson, smiler bredt og psycho som sin far. Der får du litt Shining-anelser i det geniale rollevalget, selv om han ikke er mye med i filmen.

For meg var dette en ubehagelig film å se. Det er mange 'jump scares' i filmen og du sitter litt på nåler og venter på neste skvettescene. Du får flere hardcore skrekkfilmscener i filmen og dette er en veldig grafisk skrekk. Det blir også litt bodyhorror mot slutten med flotte effekter. Jeg synes dog ikke at filmen har så mye historie å komme med, men det bryr du deg ikke om når filmen leverer på ubehagelig skrekk. Stemningsmessig bygger lydbildet veldig opp en forstyrrende stemning og det er litt psykologisk skrekk inkorporert i filmen der man selv må tolke hva som foregår oppe i hodet til hovedpersonen og hva som skjer i virkeligheten.

Konklusjon
Jeg likte Smile godt og dette ser jeg på som en hakket bedre film enn den. Jeg tenkte at jeg sikkert ikke ville like denne filmen så godt som første film, men jeg storkoste meg virkelig. Ut i fra utgangspunktet synes jeg filmskaper spiller sine kort veldig godt. Synes første Smile hadde mye av det samme og dette er en foredlet versjon av den første. Det er med andre ord samme opplegg opp igjen, men dette går litt mørkere, litt mer ubehagelig, enda mer skrekkfilmvold, litt bodyhorror og mer 'jump scares'. Likte oppbygningen rundt hovedpersonen og det at hun er en kjendisartist ble for meg et kult moment i filmen og slutten ble også en fin avrunding på det hele og gir grobunn til flere enda filmer Smilefilmer.

Konseptet kom mer til sin rett i andre film. Smilefolka er ikke de mest skremmende, men gjør jobben sin. Da er de andre freaky tingene mer skremmende og det at vi ikke vet hva som foregår i den virkelige verden og hva som bare er et mareritt for personen vi følger. Det at du får en film som setter en støkk i deg er befriende å få på kino. Det er ikke mye som skremmer meg, men dette var litt ubehagelig å se på sitt verste. Filmen er noe lang, men jeg følte den aldri kjedelig eller langtekkelig, heller mer ubehagelig og bra engasjerende. For meg gav denne filmen meg en del å se som skrekkfilm. Den er kanskje ikke gjennomført på stemning, selv om marerittet blir greit formildet, men så gav den meg en del av det jeg ville ha, nemlig gode skrekkscener som freaker meg litt ut og får meg til å se litt bort i de verste sekvensene.