( - )

Da andre verdenskrig startet og tyskerne inntok Norge, ble tilværelsen til revisorassistent Gunner Sønsteby snudd på hodet. Hans engasjement, iver og drivkraft etter å forsvare sitt eget land og sine egne, gjorde ham til en av krigens viktigste nordmenn. Men prisen kostet. Når freden endelig senket seg over landet, sto Sønsteby tilbake med minner han aller helst aldri aktet å ta frem igjen… 

I rekken av stadige krigsportretter innen den norske filmfloraen, er det historien om Gunnar “Kjakan” Sønsteby som vel strengt tatt føles aller mest riktig, og viktig. Det tar nemlig ikke lang tid ut i Nr. 24 før vi sakte men sikkert trollbindes av både små og større handlinger som Sønsteby var involvert i, og som utvilsomt hadde enorme ringvirkninger for Oslo og Norge, samt diverse utfall for krigens veier og enkeltpersoner. 

John Andreas Andersen har fra før av regissert storfilmer som Skjelvet (2018) og Nordsjøen (2021), samt jobbet på okkupasjonsserien Okkupert. I Nr.24 kjører han en narrativ struktur og form som er fragmentert, episodisk og dels hoppende i tid og rom.

Innimellom hovedhandlingen, som altså er lagt til krigsårene, følger vi nemlig Sønsteby som gammel (spilt av Erik Hivju) under et foredrag han holder på Rjukan for noen skoleelever. Denne hoppingen funker fint, blant annet ved at man gjør seg noen tanker rundt vår egen fredstid, den nye unge generasjonen og, som når Sønsteby spør ungdommen - føler dere dere trygge? Det gjorde vi også tilbake i 1939… Senere må han også medgi at de alle var så “...forbanna uforberedt!”. Historien gir dermed også gjenklang i våre dager, hvor Europa igjen er politisk ustabil og har mange problemer, uten at vi vet hvordan de neste årene vil utvikle seg, eller hvorvidt Norge selv er forberedt, om noe skulle komme. 

I rollen som Sønsteby gjør Sjur Vatne Brean en fin og streit rolle som en empatisk oppegående ung mann som, ifølge Sønsteby selv også, ikke stakk seg mye ut. Kanskje var dette også noe av grunnen til at han aldri ble tatt av tyskerne, til tross for utrolige hendelser og mange nesten-episoder. Nitidig planlegging og det å være et skritt foran fienden til enhver tid, kan ha reddet livet hans utallige ganger. 

Norges største krigshelt må sies å ha fått et både flott, fortjent og ikke minst balansert portrett i Nr. 24. Filmen byr nemlig også på litt kritikk og alternative synspunkter på heltedådene. Igjennom en av tilskuerne under Sønstebys Rjukan-foredrag, er det nemlig én av elevene som stiller ubehagelige spørsmål. Var Sønsteby med på å drepe også nordmenn? Var dette rettferdige handlinger? Kunne de ha vært unngått, ja kanskje også gjort på en mer fredelig måte? 

Filmen løser disse scenene på en nydelig måte, og illustrerer her noen av krigens dilemmaer rundt vurderinger, tøffe valg, og ikke minst hva man må leve med i ettertid. Til slutt tilfører slikt også en meget emosjonell nerve til historien, og på slutten vil det trolig ikke være et tørt øye rundt deg i kinosalen. Nr. 24 klarer med andre ord å tilby både spenning, fascinasjon og historisk underholdning, samt en empatisk nerve og side som understreker dens sterke historie og viktighet. 

Selv om filmens struktur, stil og form ikke bryter nye filmatiske veier, er det en nerve og grad av emosjoner her som løfter portrettet opp. Tilbake sitter man ganske så ydmyk over en norsk krigspersonlighet som med rette kan ikle seg heltetittel og krigsdekoreringer, og hvor historien om ham har blitt et viktig kulturhistorisk portrett det er vanskelig å ikke anbefale, for absolutt alle. 

(Foto/Copyright: SF Norge)