( + )

Vi skal til et laboratorium i sumpen. Der blir en vitenskapsmann drept under et forskningsprosjekt med bioingeniører. En representant fra regjeringen, Alice Cable, ankommer sumpen for å ta den døde forskerens plass. Like etter kommer en militær gruppe ledet av Anton Arcane til sumpen. Den onde Arcane og hans team har til hensikt å stjele forskningsprosjektet.

Sjefsforskeren Doktor Alec Holland tar Alice med på en omvisning i sumpen. Da de kommer tilbake blir laboratoriet angrepet av Arcane og de skyter Alec sin søster. Midt i kaoset mister Alec et reagensrør med serumet som setter fyr på ham. Han dukker da ned i sumpen for å prøve å slukke flammene. Plutselig kommer det også et mystisk sumpmonster og slår tilbake mot Arcane og hans agenda…

Filmen begynner med tekstene: For ikke lenge siden, i en uutforsket del av sumpen, kolliderte en manns kreative geni med en annens onde drøm, og et monster ble født. For mektig til å bli destruert, for intelligent til å bli fanget forfølger dette vesenet fremdeles sin ville drøm.

Filmen starter med mystisk nesten femtitallsaktig filmmusikk, og det passer som hånd i hanske inn med det coveret formidler. Jeg trodde også at filmen var fra rundt 50-60-tallet. Alt starter med kult fotoarbeid. Det filmes fra trær og vegetasjon inne i sumpen i et nærmest perfekt utgangspunkt for å bygge opp stemning i starten. Det skrikes i fra skogen og soldater entrer skogen. Noen forskere forsker på et kult stoff som de skaper levende planter med. Så kommer et soldatteam og ødelegger all moroa og laben går i luften.

Jeg har hatt lyst til å se denne filmen lenge av flere grunner. En grunn er det kule 1950-tallsinpirerte coverarten og den andre grunnen er at filmen er regissert av en av skrekkfilmens store sjangerregissører. Wes Craven er navn man ikke kommer utenom når skrekkfilmens store ikonregissører skal summeres opp. Dette er også en av hans mer glemte filmer som sjelden kommer opp i noen sammenhenger.

Jeg elsker begynnelsen i filmen som bygger bra opp rundt stemningen. Noe av filmen har litt tidlig 1980-tallspreg over stilen i filmen. Scenografien i filmen er faktisk ganske så kul til tider, men dessverre mangler filmen spenningsmomenter. Alt er svært forutsigbart. Scenene når soldatmannen med krøller, bandana og sigar i munnviken prøver å leke sadist og holder kvinnen i filmen under vann er patetiske. Så kommer selvsagt Swamp Thing og redder situasjonen.

Digger at vi får se lite til sumpmannen som ser ut som en mann i en grågrøn kostymedrakt. Sumpmannen tar ut soldatene en etter en. Dette minner nesten litt om første Preadator-film, bare i svært mindre fengende formidlet og langt i fra så kult og actiondrevet som actionklassikeren. Skuespillet i Swamp Thing er tidvis ut av en annen verden til Hollywoodfilm å være. Og da mener jeg ikke i positiv retning. Dette får noen ganger litt mer komiske undertoner mer enn skrekkfilmvibber.

Dette faller også mer sammen når sumpmannen vises i dagslyset. Da forsvinner alt det som var bra med denne filmen. Han ser nemlig svært så dårlig kostymert og det går an å se at han bærer en drakt og har sminke rundt øyene. Det ødelegger også en del av illusjonen i filmen at dette ser så åpenbart fake ut. Hadde Wes Craven forsøkt å bruke mindre lys rundt sumpmannen kunne dette blitt bedre og han hadde spart oss for dette fullstendig ufullkomne inntrykket av sumpmannen.

Swamp Thing er en superhelt og antihelt som en del av tegneserier utgitt av DC Comics og ble laget av skaperen Len Wein og kunstneren Bernie Wrightson. Sumpmannen er en underlig skrue som ikke snakker i starten og kan bare grynte og skrike, men så snakker han senere, nesten som det syntetiske mennesket Alien, og avslører hvem han er. Han har noen superkrefter, men han er ikke skummel i filmen, snarere tvert i mot. Du lurer aldri på hvilken side han er på.

Filmen har sine stunder, men som skrekkfilm feiler dette en del, men filmen føles gøy å se likevel. Det er forsøk på noe skrekk og Wes Craven har sneket inn noe blod og nakenhet. Det blir også en rar kjærlighetshistorie i filmen som aldri fenger meg. På en måte minnet dette litt om Tim Burtons Edward Saksehånd i oppbygning og noe hvordan filmen er bygget opp på, men mangler noe i gjennomføringen og er ikke like familievennlig.

Konklusjon
Etter en ganske så kul start, faller dette mer sammen midtveis i filmen da katta er ute av sekken. Liker fotoet i filmen som er overraskende bra utført. Noen praktiske effekter er greit utført i filmen, men det blir for mye av det gode. Det blir en bosskamp mot slutten og den er litt femti-tallsutført mer enn 1980-talls. Det bygges opp mot et oppgjør. Likevel er det litt rart at ondingene selv tar sjanser de ikke vet utfallet av. Mot slutten er dette veldig platt og luften går helt ut av ballongen. Med andre ord lander Wes Craven på beina på et vis, med en litt mer midt på treet film med både sterke og svake sider med seg.

[ Jeg så filmen med abonnement på amazon prime video ]