( + )

Dette tar plass på 1970-tallet. Et lik av en ung kvinne blir funnet på en strand i Australia. Obduksjonen viser at hun ble skutt og satt fyr på. Hennes identitet blir et mysterium og hun blir hetene pyjamasjenta, oppkalt etter den gule pyjamasen liket var ikledd. Den pensjonerte inspektøren Thomson blir hyret for å nøste i saken. Vi får også oppleve livet til den mystiske jenta Glenda. Det er en historie full av mye kaldhet og da særlig hos mennene hun møter…

Filmen åpner med en liten jente som vandrer på stranden i det en gutt flyr en ørnedrage i luften og noen crossmotorsyklister kjører som villmenn i vannkanten. Alt er idyll helt til et forbrent lik dukker opp og jenta skriker så høyt hun kan. Dette bygger på en sann historie fra 1934 om pyjamasjenteliket som de fant på stranden som skal tilhøre Florence Agostini. Men dette er en kraftig fiksjonalisert historie med bare utgangspunktet beholdt av den sanne historien. Alt annet er funnet på for å gjøre dette filmatisert. Det er en trist historie om en kvinne som føler seg seksuelt brukt av menn. Hun gifter seg inn i et miserabelt forhold og dette er bare starten på hennes historie.

Regien er ved Flavio Mogherini, som for meg var et helt uskrevet blad før jeg så denne filmen. The Pyjama Girl Case blir kalt for en Giallo, men har få av sjangerens konvensjoner. Her får du ingen mordere med sorte hansker og mordene er ikke tallrike. Og stikk i strid med annen Giallo, sentrerer dette seg rundt offerne mer enn mordene. Du får et hardt lys som passer som hånd i hanske inn med det den prøver å vise oss. Men det kanskje kuleste for min del var Riz Ortolanis, kjent for thememusikken til Cannibal Holocaust, pulserende synthmusikk som får oss til å føle enda mer distanse til det steinkalde innholdet.

Filmen er meget kynisk, men godt fortalt og føles mer som en rein tragedie, mer enn å være et kriminalmysterium. Og denne tragedien saktner ned tempoet og gjennomsyrer filmen med sterk fordømmelse av hvor samfunnet er på vei med svindlere, voldelige og perverse menn over hele linjen. Alle mennene blir fremstilt på en måte som gjør dem frastøtende. Kvinner blir objektifisert i filmen på en svært kald måte som får deg litt til å grøsse. Dalila Di Lazzaro er en skjønnhet som får gjennomgå i filmen og gir kvinnen et ansikt. Som etterforskeren finner vi Hollywoodskuespilleren Ray Milland i en aldrende rolle. Med på castet er også Sølvbjørnvinner Michele Placido og en rekke andre mindre kjente skuespillere med noen kjente titler på CV-en.

Dette ble litt vel gjennomsyret med håpløse rollefigurer som jeg ikke liker å følge. Det er også en merkelig sammensetning av temaer som det ikke er en skikkelig rød tråd i. Dog er regissøren inne på en del med filmen, som føles proft og smart fortalt, men det er bare det at innholdet ikke fenget meg så mye. Synes også at filmen er meget rotete fortalt og det tok lang tid for meg å skjønne at historien om jenta er fortiden og historien om etterforskeren representerer ettertiden etter drapet. For min del var det litt vanskelig å følge alt i starten og jeg måtte pusle sammen alt i hodet etterpå.

Konklusjon
For min del var dette ikke den filmen jeg trodde det skulle være. Dette var rett og slett for kaldt og kynisk til at jeg klarte å knytte meg til det. Lurte nesten på om dette var verdt å lage en film om i det hele tatt, men regissør Mogherini, skal i alle fall ha for forsøket på å skape noe helt unikt og meget hardtslående i motløshetens blues. Og så har filmen en del vakre foto innimellom og er proft og kunstnerisk skildret, men for min del klarer jeg ikke helt å gripe fatt i filmen. Den får meg til å føle meg direkte motløs og er ikke det grann spennende, annet enn til det punktet å se hvor fornedret denne kvinnen vi følger vil bli.

Jeg sliter litt med å rulle terning på filmen, fordi dette ikke er en film for meg. Likevel har den sikkert sitt publikum som liker å få presentert denne åpenbart intelligente forsøket på å gi et sleivspark til verdenen slik den var på slutten 1970-tallet og tiden etterpå. Filmen følger også det typiske seige drivet til en 1970-talls-thriller. Og dette kunne nok sikkert vært litt kult om ikke filmen hadde en såpass sær historiefortelling på en i utgangspunktet så kul og fengende start. Jeg likte ikke rollefigurene og jenta har ikke en alt for trist, kald og tragisk historiefortelling. Om dette skulle fenget meg mer så måtte filmen ha rørt meg mer og spenningen burde vært mer fremtredende.

Filmen ligger å vipper hele veien mellom en knallsterk treer og en svak firer på terningen, men jeg velger å rulle trening etter det inntrykket jeg sitter igjen med og dette var en film som ikke gav meg stort å se. Det gjør at dette ble verken fugl eller fisk for meg. Filmen skal likevel ha for at den formilder en gjennomført 1970-tallsfealing. Likte også sekvensene med knallsterke fargede lyssettinger i siste del med 70-tallsmusikken som slo mot meg, og fotoarbeidet er en av de tingene som trekker opp i filmen, men for meg er ikke det alene nok til å få filmen til virkelig å skinne slik jeg skulle ønske.

[ Jeg så filmen på Blu-Ray fra Arrow ]