( + )

En ung jente ved navn Bea (spilt av Cailey Fleming) har hatt noen vonde år hvor moren gikk bort og barndommen begynner å lage nye sår når faren skal inn for å operere på sykehus, hvor Bea da blir boende hos sin bestemor – slik hun gjorde under sykdommen til moren sin. Men der oppdager hun noe hun hadde glemt bort, noe som befinner seg i øverste etasje og som kan gjøre at til og med voksne mennesker får en følgesvenn når de trenger det og føler på at alderdom, prestasjonsangst, og andre ting tynger dem ned. Der bor nemlig en gjeng med fantasivenner, ledet av mannen Cal (Ryan Reynolds), som ønsker å finne tilbake til sine barna de engang var bestevennen til, selv om de nå er blitt eldre.

Det er vanskelig, altså. Det å lage familiefilm som skal klare å engasjere og omfavne flere aldre på godt og vondt. Merkelig nok er det regissør John Krasinski (best kjent som Jim fra den amerikanske «The Office») som vi så gjøre den mektig imponerende gjennombruddsfilmen «A Quiet Place» som på mange måter er denne filmens strake motsetning. Det bindeleddet som derimot ser ut til å dra filmene mot hverandre er at det er snakk om familiære bånd og omstendigheter rundt dem som sørger for at historiene har noe å henge seg fast etter hvert som filmene drar seg fremover.

Noe av det som er mest spennende å se på er hvor leken og ektefølt John Krasinski er når han forteller denne historien som fungerer fint fra et barns perspektiv opp mot det å miste barndommen til det mer ungdommelige her i livet. Selv hadde jeg ingen fantasivenner, men kjente flere som faktisk hadde det som barn og jeg husker fortsatt hvordan flere av de så ting som jeg da ikke så i verden som vi lever i, akkurat slik som Krasinski forteller det her. Av det jeg forstår så hadde de fleste jeg kjente mennesker som fantasivenner, men jeg spurte aldri om utseende eller lignende så det kan faktisk hende at de var 2 meter høye lilla pelsmonster med et digert glis og et hjerte av gull. Eller kanskje det var en gammel teddbjørn med en hatt og hvit skjorte. Det er i hvert fall en interessant teori at disse fantasivennene eksisterer og faktisk har en funksjon, og at de selvsagt blir borte etter hvert som man trer ut av barndommen.

Den unge jenta som spiller hovedrollen, Cailey Fleming (som har spilt i «The Walking Dead» og «Peppermint» er absolutt god nok til å ha en rolle så sentral og med så mange lag som rollefiguren hennes må ha det til å bli for at hun skal fungere og for at historien skal fungere. Her har de gjort en meget casting-jobb og sørget for å finne den perfekte jenta til å ta på seg ansvaret i en litt annerledes «coming of age»-type film. Den omfavner jo også hele publikum på en måte som gjør at jeg som godt voksen klarer å ta inn barnet i meg og den voksne mannen jeg også er. Det er noe vemodig og trist, men også vakkert og tankevekkende som ligger i bunnen her, og jeg tror at det er akkurat det John Krasinski har ønsket å få frem. «IF» er en søt og varm film som i live-action-verden er på høyde med Pixars filmer. Kanskje ikke de aller beste Pixar-filmene, men de som vaker litt i bakgrunnen.

Konklusjon:

«IF», eller «Fantasivenner» som er den norske tittelen, er en herlig liten film som varmer og berører den barnslige fantasien som er i oss alle. John Krasinski har nok en gang laget en god film som viser at han har et meget bredt spekter med tanke på at han også er mannen bak «A Quiet Place». Teknisk sett er det et godt lydspor og et bilde som gjør at fantasivennene elegant glir inn med omgivelsene. Filmen har egentlig ingen store mangler, men likevel så er det en totalpakke her som ikke stemmer helt med de to høyeste tallene på terningen. Dermed blir det en sterk firer for «IF».