( + )

Jane sliter med fæle minner fra hennes spontanabort. Hun lever sammen med kjæresten sin i en leilighet. Jane sliter med å skille virkeligheten fra drøm og naboen hennes gjør det ikke enklere med at hun inviterer Jane med i en satanisk kult. Der blir hun dopet ned for å ikke skjønne helt hva hun er med på. En knivstikkende blåøyd kar fra marerittet forfølger henne, så gjenstår det å se om hva som er hva og om det virkelig er et tragisk mordmysterium som ligger under å ulmer…

Alt begynner en sommernatt med mye fuglelyder og ellers idyll. Deretter blir det mørkere og mørkere og så kommer en marerittstart med en man som ser på en eldre blond kvinne med stykke tenner som bruker en saks på unge vakre kvinner i hvite senger. Det du opplever er meget syretrippaktig og ganske absurd, på samme måten som en vond drøm. Like etter våkner den unge kvinnen opp av drømmen.

Musikken er meget spesiell og freaker med nesten litt ut. Den hørtes jamrende ut med ‘lalalala’ og krystallaktig drømmende som om noen fucker med hodet ditt. Det er også en nerve i filmen der man tenker at kvinnene alltid føles litt som om de er i fare. Hun går på piller og filmen ligger som et slør over hjernen til hovedpersonen og vi er med på det hun opplever. Det er vanskelig for henne å vite om hva som er virkelighet og hva som er drømmer og det hun bare ser for seg. Hun lever i angsten og marerittet til daglig. Dette er vanskelig å forstå for de rundt henne og hun føler hun er alene med frykten og ubehaget.

Jeg så filmen på blu-ray i en utgivelse fra Shameless. Dette er en real b-film med litt særpreg. Filmen føles litt småskitten med en god del nakenscener og blod og mareritt i en smørje. Filmens marerittsekvenser er mange og de blir mer og mer demoniske med hekser, dyrisk sex og drikking av blod med mer. Mange av disse sekvensene minner en del om Roman Polanskis superklassiker Rosmary’s Baby fra 1968, som dette virker litt influert av. Og jo mer man kommer ut i filmen, jo mer dreier dette seg mot det vi får i Rosmary’s Baby.

Regien er ved Sergio Martino som jeg har stiftet bekjentskap med gjennom klassiske Giallo-filmen Torso fra 1973. Han har også laget en drøss av andre mer eller mindre kjente italienske b-filmer. Fotoet i filmen er faktisk ganske vellykket og gjør dette til et flott skue. Det er litt øyeaktig effekt på kameraet til tider og samtidig får man se litt kameraeffekter med gjenskinn og synsforstyrrelser i marerittsekvensene. I hovedrollen treffer vi Edwige Fenech og hun har en kul stjernekvalitet som gjør henne til et solid midtpunkt som løfter inntrykket. Fenech er ofte å se i Martinos filmer og dette er en av deres beste samarbeid i så måte.

Konklusjon
Filmen er ganske kult skrudd sammen og jeg suges inn i det psykedeliske marerittet som venter på meg. Likevel er filmens historie veldig intrikat å følge. Med andre ord er dette langt i fra like rett frem som de fleste andre kriminalfilmer. Dette er en djevelsk skrekkfilm med masse deilige Giallo-filmvibber som slår mot oss i en italiensk Giallofilm noe utenom det vanlige psykedelisk. Jeg liker mysteriet som kommer mer til sin rett mot slutten av filmen. Men dette er en giallofilm det er lett å bli glad i. Det er ikke like klassisk som mine ynglingsfilmer fra Dario Argento, men langt på vei var dette noe jeg omfavnet utenom at jeg ikke er så glad i de mer okkulte delene av filmen. Regissør Martino har i alle fall klart å lage en svært helhetlig film som jeg synes også klarte å selv overgå det jeg fikk i Torso.